Siste blogginnlegg her i Malawi: Tårevåt avslutningsseremoni (19/02)

Nå har jeg jaggu vært sløv med å skrive i det siste, men er vel for så vidt et godt tegn! Denne uka har stort sett gått med til avslutninger på de 5 skolene vi har vært på. Mandag var siste "vanlige" dag i praksis, og vi brukte den til å øve til avslutningen. Jeg fikk også bli med hjem, nok en gang, til Doreen, fordi jeg ville møte mannen hennes også. Jeg har nemlig bestemt meg, med litt hjelp fra mor og far, for å støtte denne familien videre fremover, og syntes det er hyggelig å ha møtt hele familien. Jeg SKAL tilbake en vakker dag, så da blir det moro å se om det har skjedd noe! På ettermiddagen skulle vi egentlig på Capital for å sole oss litt og skrive taler til avslutningene, men SELVFØLGELIG har det bare vært regn og gråe skyer en hel uke! Æsj og Isj, jeg som hadde gledet meg til å komme hjem fin og brun!

 

På tirsdag var den første dagen med avslutninger, da vi var på Chatuwa og Bambino. Det kom en tåre eller to, men avslutningene på onsdag tok kaka. Først (heldigvis) var vi på Chinsapo, og Kristine og Caroline fikk nydelige taler, gaver og mye stilig dansing til ære for dem. Caroline stakkars gråt så mye at Kristine måtte holde hennes tale også. Følelsene er på plass, og de må ut, sånn er det bare med noen av oss:) Og der hører jeg hjemme for å si det sånn. Etter Chinsapo dro vi til Chankandwe, skolen jeg og Stine har vært på i praksis, sammen med noen av førskolestudentene som har vært to uker der og to på Bambino. Vi fremførte det vi brukte forrige uke til å øve på, og vi startet med dansen. Jeg lærte Afrodans da jeg gikk musikklinja, så det var en av dansene vi fremførte. Men først danset vi tradisjonell malawisk dans, slik at vi viser at vi kan lære fra hverandre. Elevene var kjempeflinke, og dere kan glede dere til å se det på film:) Deretter sang vi Lean on me, og de sang veldig nydelig. Kommer alltid til å tenke på de hver gang jeg hører den sangen!

 

Etter litt mer dansing (en afrikans dans der de ønsket oss god tur hjem), skulle vi studentene holde tale. Stine takket til skolen og rektor for at vi hadde blitt tatt så godt i mot, og jeg takket spesielt til de vi hadde hatt med å gjøre; De fem lærerne på trinn 7 og så klart alle elevene der. Jeg sa at jeg på vegne av alle jentene trodde jeg med sikkerhet kunne si at denne perioden har vært en av de beste erfaringene vi noen gang har hatt, og takket for at de har vært en så stor den av den. Videre takket jeg for måten de har inkludert oss på, tatt oss med rundt, hjem til seg, og gitt oss sjansen til å bli kjent med den afrikanske kulturen og de fantastiske menneskene de er. Sist men ikke minst, takket jeg også for at de har akseptert og respektert oss for den vi er og den kulturen vi har. Jeg avsluttet med at vi aldri vil glemme dette oppholdet, at vi vil savne de masse og at de alltid vil ha en spesiell plass i våre hjerter!

 

Jeg fikk ikke sagt mer enn en setning før jeg kjente klumpen i halsen og tårene begynte å trille. Jeg fortsatte til tross for en kvelende gråt, men det hjalp ikke mye når jeg så tårene i øynene på flere av elevene og lærerne. Det er faktisk første gang jeg har sett her nede, så jeg tror ikke det er like "normalt" å gråte offisielt her nede. Vi kom oss alle gjennom talene våre, før vi avsluttet med at alle 12 jentene kom opp og sang for dem. Vi sang tostemt alle fugler, historien om de tre små fisk (med bevegelser som slo ann blant publikum) og til sist" heal the world", som var meget stemningsfullt og som flere ble med å synge på. Til slutt kom alle elevene i 7 klasse opp og sang en nydelig "hadesang" med en tekst som noe sånt som "bye bye, but not forever, i hope one day we'll meet again" mens de vinket. Jeg satt der på stolen og hiksta, og fikk øye på flere av elevene som det trilla store krokodilletårer nedover kinnet på. De nynna et vers, mens Doreen på en poetisk måte sa hvor fint det hadde vært å ha oss der og at de alle ville savne oss. Så kom det to elever sammen med Doreen gående bortover mot oss mens  de fortsatte å synge, med gaver til oss. Vi fikk to omslagsskjørt hver oss, noe så snilt! Huff, blir så feil at de skal bruke pengene sine på gaver når de ikke har råd til mat til seg selv engang? Jeg og Stine hadde laget kjempefine kort til alle lærerne våre, og en "godteribøtte" til hver av dem. De fortsatte å synge, og jeg og Stine begynte å klemme elevene. Flere og flere begynte å gråte, og jeg må si at selv om de er rundt 300 stk, har jeg blitt utrolig knyttet til dem, og kommer virkelig til å savne de! Jeg har aldri møtt et så imøtekommende, ærlig og nydelig folkeslag noen gang!

 

I går var vi på åpningen av en flerbrukshall (slags gymsal) på minjekondo skolen, en hall som er blitt bygd opp pga støtte fra Norge. Utdanningsministeren var der, noe de syntes var veldig stort. Vi satt inni et telt, pyntet med ballonger og blomster, mens resten av skolen satt rundt på bakken. Det var akrobatikk, dansing og taler, og et fint, men LANG opplegg. Vi hadde nemlig fått beskjed om at det startet kl 9, men utdanningsministeren kom ikke før kl 12, da vi egentlig skulle vært ferdig. Så det ble MYE venting, og så vi kom oss ikke av gårde til Lake Malawi før langt ut på ettermiddagem. Det var synd vi mistet så mye av dagen, men overskyet var det uansett, så vi får heller være glad for at været var behagelig for alle som holdt taler og underholdt :)

 

Vi hadde riktignok en koselig kveld på Lake Malawi (Jeg, Stine, Helen og Elise sammen med Wenche, Merethe og Johnny fra Kjølberg skole) der vi spiste god mat og spilte litt alias, før vi gikk og la oss i prinsesse sengene. De var så utrolig myke og deilige, vi hadde ordentlige puter og dyner, i motsetning til de på Korea Garden. Der er det laken til dyne, puter så harde at jeg like godt kunne ha brukt en bok, og senga er så hard at jeg får vondt i hoftebenet mitt av å ligge på siden. Så jeg tror jeg aldri har sovet så godt her nede som jeg gjorde i natt:) Jeg hadde satt på vekkeklokka kl 7, i håp om å kunne legge meg ut i sola. JA, jeg var desperat, vi har jo ikke sett sola på en uke, og dette er siste dagen her! Men neida, det pøsa ned. Vi sov videre, og satt klare til en nydelig frokost kl 9. Vi var alle skuffet over været, og bestemte oss for å likegodt reise hjemover igjen. Da vi møttes i resepsjonen kl 11, ble jeg svært optimistisk da jeg så vidt kunne skimte sola gjennom skyene. Jeg overtalte de andre til å bare vente litt og se, og takk Gud for det, for 30 minutter senere lå vi alle på solsengene på stranda. Riktignok regnet det mens vi venta på den blåe himmelen, men det var verdt det. Det tok ikke lang tid før himmelen var blå, og Madeleine var innsmurt i sololje. Jeg kom fort til fornuft, og smurte meg isteden, da sola er rimelig sterk her nede (noe jeg kjenner når jeg rynker på nesa nå!). Jeg var den eneste som bada i vannet, noe ingen av de andre hadde planer om i det hele tatt. Der kan det nemlig være parasitter, sånne små ormer som kryper inn under huden og spiser deg opp innvendig, så vi får krysse fingrene for at jeg slipper de;) (Sorry Mamma, kunne ikke la være!). Vi fikk nesten to timer i sola, før vi spiste og dro hjemover igjen, da vi skulle rekke å hente de skreddersydde kjolene våre før middagen på Korea Garden.

 

Dette blir nok mitt siste innlegg før jeg er hjemme igjen. Vi drar jo i morgen tidlig, før vi ankommer Gardemoen søndagsmorgen kl 9. Jeg kan nesten ikke vente med å løpe i armene på deg, Asbjørn <3 Blir kjempe kos å se dere igjen alle sammen! Nå skal jeg sette i gang med å pakke, før jeg tar min siste prinsessesøvn her på Korea Garden. Natta menneskene mine <3

Safariweekend i Zambia (14/02)

Fredagsmorgen forlater vi Korea Garden, med kurs mot Zambia. Turen tok  7 timer (ink. pauser) og vi fortelte oss i 2 jeeper, 8 stk i hver bil. På veien sang vi, spiste, sov og hørte på musikk, og de 3 siste timene var rimelig humpete. Hullete grusvei som gav skikkelig safaristemning for noen, og vonde rygger for andre ;) Jeg for min del synes ikke safarien hadde hatt samme sjarm med asfalt, så syntes det var helt greit! Da vi begynte å nærme oss stedet vi skulle bo på, så vi bavianer som fløy rundt om kring. Imperlaer (ser ut som antilopene i løvenes konge) var også å se både her og der, men litt spesielt var det å se giraff bare noen hundre meter unna Lodgen. Da vi kom frem, fikk vi litt informasjon, og ble fordelt rundt på søte små hytter med skikkelig afrikansk preg. Veggene var laget av bambusgrener (?), tak av strå, men allikevel veldig rent og pent inni med dusj, do og gode senger. Litt kakerlakker, firfirsler og småkryp måtte vi regne med, men jeg er heldigvis ikke redd for sånt, så jeg sov som en stein om nettene i motsetning til noen av de andre jentene som hadde nøye inspeksjon før de krøp under dyna med insektssprayen klar i hånda ;)

 

Før vi gikk inn i hyttene våre, tittet vi utover sletta, og så en elefant og et elefantbarn ca hundre meter unna. Når vi skulle gå mellom hyttene og til der vi spiste, måtte vi holde øynene åpne for alle mulige dyr.    Rett utenfor hytta vår var det digre spor som tilhørte flodhester som pleide å komme opp fra vannet/gjørma om nettene. Så navnet på campen "Wild life camp" passet midt i blinken, og jeg synes det var kjempe spennende å bo så nære dyrelivet.

 

Etter å ha pakket ut og skiftet (vi er konstant svette, er sykt høy luftfuktighet og mellom 30 og 40 grader på dagen) fikk vi middag/kveldsmat, som var kjempegod! Utrolig hyggelig betjening også! Vi fikk ikke gå over fra spisestedet til hyttene (var bare 100 meter), så vi ble kjørt med åpen jeep. Han tok en liten omvei, og vi så både en flodhest og et pigsvin. Og det var ikke et sånt som vi har i Norge, det var helt sinnsykt stort, på str med en hund med pigger lengre enn blyanter. Guiden sa at det var ikke ofte man fikk se disse. De fleste av oss datt rett ned på puta etter en så lang kjøretur, så jeg lå nok i drømmeland allerede i 9 tiden.

 

Halv 5 spratt jeg opp morgenen etter, for da var jeg klar for safari, og fikk ikke sove mer! Kl 6 hadde vi spist og pakket, og satt klare i jeepene (åpent tak på den jeg satt i, så cowboy hatten gjorde nytta si). VI skulle få 2 safarier i løpet av oppholdet, en på morgenen og en på kvelden, 4 timer på hver. Jeg skal si dere at de timene gikk fort. For alle dere som ikke har opplevd safari før; begynn å spar! Guiden vår var vanvittig kunnskapsrik, og ikke minst hadde han en utrolig morsom humor. Han spratt ut av bilen og spurte; "OK, who's poop is this?". Han hadde historier til alt mulig, og fikk til og med bæsj til å bli interessant. Alle mulige historier om dyr la han til menneskelige egenskaper, som for eksempel at han knyttet måten vi mennesker dater på internett, til måten dyr finner hverandre på ved å bæsje.

 

Vi så sebraer, giraffer, maurfjell, buffaloer, antiloper, øgle, hyene, villsvin (Pumba) og mange forskellige fugler. Det er helt utrolig å lære om hvordan dyr tilpasser seg naturen og motsatt, og generelt hvordan ting er skapt. Vi fikk også  se elefanter på sinnsykt nært hold. Han kjørte bilen HELT inntil en elefant, der jeg så å si kunne telle øyenvippene hans. Dyra gir tydelig tegn på hvor grensa går, og vi så at elefanten bøyde seg bakover da vi stod bare en meter unna. Mange tror at flodhester er ett av de dyrene som dreper flest mennesker, men han sa at ihvertfall her i Afrika er det faktisk elefanten. I regnsesongen kan det være litt farlig, men det skal være mulig å få GÅ på safari, en såkalt "walking safari". Der går guiden med børsa, mens resten av gjengen lister seg etter. DET skal jeg gjøre en gang! Han fortalte at når du for eksempel nærmer deg løven til fots, sier løven klart i fra hvor nærme man kan gå. Man kan stå stille, løven slapper av, man tar et skritt til, løven setter seg klar til å angripe, man tar skrittet tilbake, og løven slapper av igjen. Herregud, så spennende, å vite at man er på en ørliten grense til å bli spist!

 

Løven og Leoparden er det vanskelig å se i regnsesongen, da de er så spredt fordi det er vann å finne overalt, mens det i tørrsesongen er garantert hvor de befinner seg. På kveldssafarien var derfor disse de dyra vi var på jakt etter. På dagsafarien var vi mer på en slags "omvisning", da de dyra vi så var nokså lette å finne, og holdt seg ikke sjult. Etter å ha sett ørten antall sebraer, antiloper og elefanter, begynte vi på kveldssafarien mer å "jakte", da vi hovedsakelig så etter løve, leopard og krokodille. Først så vi en krokodille vandre over veien, og la seg ned i gresset bak en busk da vi kjørte mot den. Gale guiden vår gikk ut av bilen og stod bare en meter unna for å ta bilder for oss.

 

Vi kjørte videre, han fant løvespor, og fulgte etter de inn mot en busk. Vi satt spente og  var nistille, mens han hørte på lyder fra andre dyr som samarbeider om å varsle når det er fare på fære (altså løver i nærheten). Det kom ingen løve, så vi kjørte videre inn i parken, med solnedgangen foran oss. Vi stoppet for litt drikke og snax, og i løpet av 15 min var det helt mørkt. Vi fikk så vidt hoppet opp i bilen igjen og kjørt noen meter bortover, før veien var dekket av løver. 7 løver gikk mot bilen vår, og det var bekmørkt. Guiden lyste med lyskaster mot løvene, og de gikk en og en rett mot bilen vår. 2 av de gikk forbi meg, jeg satt helt ytterst i jeepen, så om jeg hadde strukket ned armen min, hadde jeg kunne tatt på den! Hjertene våre dunket nok litt ekstra da ja. Guiden vår kjørte rolig etter dem, og kom dem litt i forkjøpet. De stoppet og drakk, og så, nok en gang, fikk vi se de gå HELT inntil bilen. De stirret med skumle øyne mot oss, stoppet litt, og gikk videre. WOW så spennende :)

 

Tiden fløy fra oss, og vi måtte være ute av parken til kl 20. På vei hjem fra parken til Lodgen fikk guiden beskjed i walkietalkien sin at det var leopard rett i nærheten av der vi bodde, og da skal jeg si dere han fikk opp farten. Det gikk i full fart i mørten, over humper og dumper, og vi satt alle med både sand og alle mulige innsekter klistra i ansiktene våre. Men shit au, leopard skulle vi se! Leoparden lå i gresset og lusket på antilopene(ser ut som rådyr), klar til å angripe. Men de angriper vist ikke så lenge vi er der, så vi dro etter at vi hadde fått tatt noen bilder. Perfekt avslutning!
 

Det skjer nesten aldri at man på en safari får se alle de dyra vi fikk se, særlig krokodille, piggsvin, leopard og løve. Neste gang blir det walking safari, og da skal du være med, Asbjørn ;) mamma og pappa, dere må også oppleve dette, vi må dra i jungelen i Amazonas, der er det tigere også!

 

Apropo dere, gratulerer så mye med morsdagen, mamma! Veldig veldig glad i deg, verdens beste mamma <3 Og så var det deg da, gutten min, gratulerer med valentinsdagen! Elsker deg over alt på jord! (håper du likte rosene?;)

 

Nå er det bare 6 dager igjen, gleder meg utrolig til å se dere igjen alle sammen!

 

 

 

Jeg har aldri sett så desperate ansikter før! (10/02)

 

I dag fikk jeg skikkelig kjenne det. Fattigdommen. Og det på NÆRT hold!  Så nært som man kan komme. Jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle dette, for det må rett og slett erfares. I dag fikk vi fri fra undervisningen for å bli med Belinda på "Village walking". Hun har vært i Norge tidligere, og hun er veldig opptatt av å hjelpe andre. Hver onsdag går hun rundt i landsbyen ved skolen for å prøve å få familiene til å prioritere at barna deres skal gå på skolen. I dag fikk vi alle være med, og vi hadde med oss flere bæreposer hver oss med klær (har allerede gitt bort det meste av private klær jeg tok med, men Kjølberg skole samlet inn en del vi tok med). Belinda hadde allerede gått en tur i går for å finne de familiene som trengte det mest, og bad de om å samle seg på et sted. Da vi kom dit, satt det ett par gamle damer utenfor ett av husene, og jeg satte ned posene for å begynne å dele ut "voksenklær-posen". Jeg fikk gitt bort ett av skjørtene fra deg, mormor, og tatt et bilde av ho med skjørtet sammen med meg, før det strømmet på med flere som ville ha klær. Doreen stod heldigvis sammen med meg, og jeg skjønte fort at det som stod på bakken, bl.a. veska mi, ikke stod trygt. Etter bare noen sekunder var jeg og  Doreen omringet av både desperate mødre og barn i alle aldre, helt ville etter å få klær. Jeg hadde sortert i gårkveld, slik at jeg kunne gi til de jeg trodde klærne ville passe, men det var helt bortkastet i hvert fall. Særlig damene var helt desperate, nesten sinte, og de kranglet om klærne når jeg eller Doreen prøvde å dele ut. Det ble bare verre og verre, og det samlet seg flere og flere rundt meg. Jeg fikk nesten panikk, det føltes ut som om jeg ble overfalt. Jeg kjente det ble nappet (stjålet) klær mellom beina på meg ut fra posene for hver gang jeg bøyde meg opp, og jeg fikk ikke mer enn tatt plaggene ut av posen før en eller annen rappet det ut av hendene mine. Jeg ble både sjokkert og sint, og spurte Doreen om hun kunne dele ut for meg. Men da var det allerede så mange desperate ansikter rundt oss at uansett hvordan vi gjorde det ble det bare revet ut av hendene våre.

 

Plutselig var det ikke mer klær igjen, og gjengen med mennesker rundt meg forsvant. Jeg stod der alene med en tom pose, og innså at det var sikkert ikke mer en halvparten som hadde fått noe. Uten at jeg viste ordet av det stod jeg der å gråt. Jeg ville ikke gråte så de skulle se det, men det gikk rett og slett ikke an å styre. Det jeg akkurat hadde opplevd var så sterkt å se, at jeg skal love dere at det er noe som går inn på en. Tårene presset frem, og flere stakkarser så forundret på meg og sa "im sorry". Jeg kommer aldri til å glemme  disse ansiktene i en kamp om å bare få en liten trøye!

 

Caroline hadde med en pose med babyklær, men det var kun til helt nyfødte babyer, noe det ikke var noe særlig av der vi delte ut klærne. Men gjett om mødrene oppfattet det! De fulgte med oss hele veien tilbake til skolene i håp om at vi skulle ha mer klær til dem. Stakkars Caroline ville jo ikke gi bort til de som ikke ville få bruk for de, men heldigvis fant vi noen på veien hjem som hun gikk bort og gav bort til. Egentlig mye mer hyggelig å gi bort klær på denne måten, enn når en hel haug med mennesker sloss over hodet på deg for hver eneste stoffbit. Samtidig er jeg glad jeg fikk oppleve dagens situasjon også, noe jeg aldri vil glemme. Og alle de gangene jeg ikke har GIDDI å tatt meg tid til å kjøre med klær som ikke passer meg lengre til en UFF-container, men heller bare kasta de i søpla. HUFF, Madeleine. Aldri igjen!

 

Men, heldigvis har jeg fått opplevd "kles utdeling" på den hyggelig måten også, som da vi var hjemme hos Doreen, og når vi skal hjem til to av de andre lærerne våre i morgen. Hun ene (Edith) var hun som satt på med oss med bussen på mandag for å sjekke kontoen sin, og som jeg gav penger til i tilfelle lønnen hennes ikke hadde kommet. Hun kom å takket meg i dag, for pengene hadde ikke kommet før kl 14 i dag, så hun hadde ikke hatt mat og transport hvis det ikke var for de lusne 500 kwatcha (25 kr) jeg gav henne. Er så deilig følelse å hjelpe til, selv om det er så veldig lite. Jeg har bestemt meg for å støtte Doreen og familien hennes med litt penger noen ganger i året etter at jeg drar hjem til Norge, og fortalte henne det i dag. Hun ble utrolig glad, og sa at hun gledet seg til at jeg skulle komme tilbake og besøke de igjen en gang. Så da må jeg rett og slett det, en gang :)

 

Flere av oss hadde et ønske om å betale skoleplasser for familier som ikke har råd til å sende barna sine på skolen. Men å dra opp penger på det stedet i dag, ville vært galskap. Pengene hadde bare blitt revet i stykker. Derfor samlet vi inn penger da vi kom tilbake, slik at Belinda kunne sørge for at de som trenger det skal få gå på skolen. Jeg betalte for ett år for 6 elever, så håper det kommer til nytte :)

 

Dette har vært en sterk og opplevelsesrik dag. Vi dro på Capital etter Village Walkingen, og det tror jeg vi trengte. Var godt å få luftet tankene litt og tatt et deilig bad!

 

 

 

 

 

I dag var jeg idoldommer Jan Fredrik Karlsen (08/02)

I går dro noen av oss til Capital, og det var den beste dagen der jeg har hatt. Vi hadde nemlig invitert med oss sjåføren (Julius) vår og hans familie, og det var en lykkelig opplevelse! Han hadde med seg to sønner på 5 og 11 år, mens kona var hjemme med minstemann som ble født for bare ett par dager siden. Den "lille" detaljen hadde han ikke sagt noe om, så da skjønte vi plutselig hvorfor det alltid var han andre sjåføren som kjørte oss hvis vi var ute på kveldene. Stakkars, tenk om kona hans fødte mens han kjørte rundt på oss a! Men, her er det jo uansett normalt at kona klarer seg med fødselen på egenhånd. Men, tilbake til poenget, sønnene hans hadde ALDRI badet før, aldri i sitt liv. Det kan ikke forklares med ord hvilken lykke som sprudlet av guttene da de hoppet i bassenget. Han yngste hoppet først i barnebassenget som bare er noen cm dypt, og han delvis krabbet og hoppet bortover mens han lo og plasket alt han kunne. Og slik holdt han på i en evighet. Han eldste hoppet ut i "voksenbassenget" med oss jentene, og han syntes det var like stas! Vi prøvde å lære ham å svømme, og han prøvde tappert, mens han gang på gang forsvant under vannoverflaten. Jeg, som alltid har likt meg bedre under vann enn over, fant ut at det var en god ide å lære ham. Og det gikk så det suste. Ikke lang tid tok det, før vi svømte mot hverandre under vann, vinket, og svømte under beina på hverandre. Da Pappa kom (etter å ha vært hjemom for å hente badetøy, noe han ikke hadde tenkt på at han kunne trenge), var guttene SÅ stolte og glade for å vise pappaen sin hvor flinke de var, og guttene hoppet og klatret på ham mens de lo og sprutet vann. Vi spanderte "oppholdet" og mat/drikke på dem, og Julius smilte og takket flere ganger. "They are so happy", sa han til meg, og smilte :) Tenk så lite som skal til for å glede familiene her i Afrika!

 

På skolen denne uka, har jeg og Stine bestemt sammen med Doreen at vi ikke skal ha vanlig undervisning, men ta ut grupper for å øve til "avslutningen" neste uke. Det er så deilig, vi kan legge opp ting akkurat som vi vil. De to forrige ukene var ganske slitsomme, da det er ganske annerledes å undervise for 150 elever enn 20. Mye støynivå, jeg har brukt opp stemmen min totalt, så det høres ut som jeg har vært skikkelig på kjøret! Men likevel er det kjempegøy å oppleve forskjellene, lære av og lære bort hvordan vi kan leve og gjøre så mye forskjellig på en og samme jordklode. En annen ting jeg er veldig fornøyd med, er at de er så åpne og positive til alt, og at vi kan avgjøre mye selv. For eksempel har vi ved flere anledninger tatt undervisningen vår tidlig på morgenen, slik at vi kan få gå rundt i områdene sammen noen av lærerne for å se på barnehager, fengsler, besøke hjemmene deres osv. Men igjen, tilbake til poenget, så skulle vi ta ut grupper denne uka for å øve til "avslutningsseansen". Doreen bad meg om å ikke ta sangene og dansen med hele trinnet (over 300 elever), men plukke ut de beste. Ja, da var det bare å ty til audition da. Stine var min sekretær, som skrev opp alle navn til elevene jeg plukket ut. Elisa, en av lærerne på trinnet, fløy frem og tilbake for å hente nye grupper for meg. Jeg prøvde å holde oss under et tre så vi ikke skulle dø av varmen, men jaggu er jeg rød oppi toppen likevel. For hver gruppe på ca 25 elever som kom, bad jeg dem om å dele seg i en sang- og en dansegruppe. Dansen de skulle danse er den afrodansen jeg lærte i 1. klasse på MDA, og sangen de skulle synge er "lean on me". Jeg følte meg som en skikkelig drittdommer der jeg stod, og måtte velge ut bare noen. "Sorry, you can og back to youre class"! Skikkelig Idol-aktig, der jeg sendte noen "ut døra", og noen bort til Stine for "innskrivning". Heldigvis fikk jeg hjelp av bade flere av medelevene, Elisa og Stine til å avgjøre, slik at ikke bare jeg måtte være den store stygge ulven :P Men, siden de er så mange er de nok vant til at bare noen får være med. Virket ikke som om noen ble lei seg eller skuffet, da de bare lo og fnisa da vi sendte de tilbake. I morgen skal vi begynne å øve med gruppene, og vi skal filme og ta bilder slik at vi kan lage en liten videosnutt om "praksisperioden på Chankandwe".

 

På avslutningsbesøkene på skolene neste uke, er det tradisjon at studentene får sydd seg afrikanske drakter til å ha på. I tillegg hadde Kristin og Heidi vært der her om dagen og fått seg sydd kjempefine penkjoler, noe selvfølgelig vi også ville ha! Vi skulle innom en stoffbutikk på vei hjem fra skolen i dag for å finne stoff til draktene, men det var ikke så lett gitt. 12 jenter i en trang og varm butikk, svette, sultne, slitne og tissatrengte, som skulle bli enige om et stoff alle var fornøyde med. Hehe, det sier seg selv. Det tok ikke lang tid før vi gav opp, og dro til Korea Garden for å spise. Asbjørn, du vet godt hvordan vi jenter blir når vi er sultne ;) Jeg ringte Wenche, og ble enig om å møtes senere på dagen i samme butikk for å finne stoff, men denne gangen med mette mager og bare noen få av oss. VI dro i forveien for å finne stoff til våre private kjoler, og jeg gikk helt bananas! Jeg fikk en fyr til å hjelpe meg, og jeg spratt rundt og jubla mens han dro frem det ene stoffet etter det andre. Jeg ble selvfølgelig ledd av, men det er jeg vant til, så mye rart som jeg sier og gjør. Karoline på jobben sier jeg er det rareste mennesket ho kjenner, og det er ho nok ikke alene om. Klær er nemlig noe jeg, som dere vet; ELSKER, så jeg koste meg fælt med å prøve å designe mine egne kjoler. Med litt hjelp fra Stines gode tegneegenskaper, fikk jeg også forklart skredderen, som bodde rett oppi veien, hvordan kjolene skulle se ut, og hvilket stoff som hørte til hvilket. Neste onsdag skal de være ferdig, og da har jeg forhåpentligvis (for til sammen 20000 kwatcha - 1000 nok) fått meg en ny ettersittende blå coctailkjole, en søt flagrede "sommerkjole og en "buksekjole". JIPPI, gleder meg som et barn! Får litt dårlig samvittighet av å holde på sånn når alle rundt meg er så fattige, men hjalp litt på samvittigheten at jeg tidligere i dag gav litt penger til en av lærerne mine som satt på med oss ned til sentrum for å sjekke om hun hadde fått inn lønnen sin (som egentlig skulle ha kommet for en uke siden). Hun tjener 16000 kwatcha i måneden (800 nok), mindre en jeg brukte på kjolene. Huff. Tilgi meg ;/ Hun sa ihvertfal "God bless you", så vi får håpe han gjorde det ;)

 

Ja, dere, skrævla går.. Jeg gidder rett og slett ikke å skrive blogg hver dag, men når jeg først begynner å skrive , så kommer hele sullamitten på en gang :) Når Wenche og Merethe kom på Lørdag, hadde de med en melkerull til hver av oss. Norsk sjokolade har aldri smakt så godt før :) Nå skal vi legge oss, møkkete og fæle, vi har nemlig ikke vann i dusjen/springen/doen i dag. Som dere vet, særlig du Asbjørn, så er ikke jeg så nøye på do besøk å sånn, men stakkars Stine har ikke veldig lyst til å gå på do når man ikke kan trekke ned. Så vi får holde oss til i morra, og tenke at det er en del av sjarmen av å være i Afrika. Det er ikke egentlig så synd på oss heller, i forhold til de som ikke har do eller dusj i det hele tatt :) Sov godt alle sammen, savner dere A LOT <3

 

 

 

 

 

I går navngav vi en nyfødt baby :O) (06/02)

Siste delen av skoledagen i går, ble Doreen med oss for å besøke en av lærerne og hennes nyfødte baby. Hun har vært på jobb hver eneste dag og sett ut som om magen skal sprekke hvert øyeblikk. Og det gjorde den og gitt. I Norge er man borte både lenge før og etter fødselen, men her er det bare å møte opp på jobb! Hun var på jobb på onsdag, og på kvelden fødte hun ei nydelig jente. Vi kjente alle fire jentene at eggstokkene rasla litt da vi fikk holde den lille nyfødte babyen. Praksislæreren til Ida hadde foreslått for ett par dager siden, at kollegaen skulle oppkalle barnet sitt etter ho. Ida trodde ho tulla, men det er vanlig her at førstefødte er det kirken som bestemmer, mens resten av barna bestemmer venner, familie osv. På torsdag, da vi fikk beskjeden om barnet, sa de på læreværelset av vi fire skulle få i oppgave å finne navn til barnet, så da syntes vi at Ida faktisk var en god og symbolsk ide :) Babyen fikk litt babyklær og babyleker som Ida hadde med hjemmeifra, og av meg fikk hun de rosa prinsessetrusene og strømpebuksene jeg fikk med fra deg, Marianne :)

 

Senere på dagen skulle vi egentlig på Girls premotion Club, og jeg må inrømme at det var forferdelig fristende å dra på Capital å sole seg istedenfor, da dette var den første dagen på en uke med sol igjen. De fleste jentene dro på Capital, men vi følte det ville blitt litt feil om det bare skulle møte opp ett par stk, i tillegg til at det er jo spennende å se hva de holdt på med, så jeg bestemte meg for å bli med.  MEN, etter 2 timers venting, omtrent i det vi skulle dra, ringte rektoren og sa at det ikke ble noe av. ISJ, det var irriterende, men jaja, da blir det neste uke istedenfor :)

 

I dag hadde vi sett på værvarselen at det skulle bli fint vær, så vi sto opp tidlig for å være klar på solsenga på Capital kl 09.00 :) Jeg var litt for desperat etter å få farge i dag, (i og med at alt hadde" falt av" i løpet av uken) så jeg sparte litt for mye på solkremen i dag gitt. Hele baksiden, spesielt rompa mi, er KLIN RØD! Jeg kan rett og slett ikke sitte, så nå ligger jeg her i senga på magen å skriver. Hehe, jaja, jeg kan takke meg selv!

 

Vi dro fra Capital i dag allerede kl 13, for å besøke et barnehjem. Snakk om nydelige unger! Alle hadde mistet foreldrene sine, enten blitt forlatt eller ved død. Stakkars barn, det er virkelig godt å se hvor godt de hadde det der i hvert fall. De bodde i et slags hus, de hadde klær, senger, ble skiftet på og matet. De som jobbet der var kjempehyggelige, de gjorde en fantastisk jobb med å ta godt vare på barna som om de var deres egne, og ikke minst gav de dem den kjærligheten som de ikke har mulighet til å få av sine egne foreldre. Barna er der aldri lenger enn til dem er 2 år, da de enten blir adoptert bort, satt til fosterfamilier eller (som oftest) at de blir satt tilbake til sine opprinnelige familier. Vi var der i nesten 2 timer, og alle 12 gikk rundt og bar på hver sine babyer. Noen av oss ville bare ta de med hjem, for nye mer nydelig skal du lete lenge etter!

 

Da vi kom hjem, hadde Wenche, Merethe og Johnny kommet seg trygt frem etter en lang reise. De skal nemlig være sammen med oss til vi skal hjem, mens Heidi og Kristin drar til mandag. Wenche er praksislæreren vår på Kjølberg, og hun har bodd i Malawi i 2 år, så hun har masse erfaring! VI har gledet oss utrolig masse til at hun skulle komme hit, og ser fram til at hun skal vise oss mye spennende!

 

Ja, da er det bare 2 uker igjen, så er vi hjemme igjen. Savner dere der hjemme utrolig masse, gleder meg til å se dere igjen, samtidig som jeg også koser meg veldig her nede! Er så glad for at jeg fikk være med på dette :)

 

I dag ble en heks arrestert! (03/02)

Ja, faktisk, en heks! Nå skal dere få høre.  Siste timen vi var på skolen i dag fikk vi gå litt rundt i området sammen med lærerne våre. Først gikk vi til barnehagen, og noen av de minste var nok livredde for å se oss. Akkurat som jeg var da jeg så nissen for første gang da jeg var barn, er det nok rart for en treåring å plutselig se noen som ser så annerledes ut. Vi fikk se 3 år gamle barn introdusere seg selv  på engelsk, noe de har "pugget" i barnehagen: De sier på en rytmeaktig måte: Introduction. My name is ---, i live ---, i am -- years old osv. Kjempevakre unger, skal legge ut filmer/bilder når jeg kommer hjem (pga nettet).

 

Etter barnehagebesøket gikk vi forbi et fengsel. Det var bare et bittelite hus/bygning, der det satt flere mannfolk og hang utenfor. De var vist politi, selv om det ikke akkurat så sånn ut. Ut gjennom et lite vindu ganske høyt oppe på veggen ser jeg fingre som klamrer seg til gitteret. Jeg går nærmere, kjenner klumpen i halsen, og får øye på noen triste ansikter som gjerne vil titte ut på hva som skjer. Jeg får øyekontakt med han ene, og må bare snu meg rundt. Jeg spurte Doreen hva de satt inne for, og det kunne være alt mulig fra stjeling, voldtekt, slåssing, drap osv. Alle putta i samme bittelille rom på bare ett par kvadratmeter, og de er mellom 15 og 25 stk der inne, uten så mye som en do. Det sier jo seg selv hvordan tilstandene der inne må være da. Ikke får man satt seg ned sikkert, man tråkker rundt i hverandres møkk, og man får litt mat en gang om dagen for å overleve. Jaggu en kontrast til fengslene i Norge der man får eget rom med seng og do, lufteturer, mat og ikke minst utdanning. Verden er ikke rettferdig!

 

Plutselig kommer det en diger haug med mennesker, både barn og voksne, nesten løpende bortover veien mot oss/fengselet. Jeg begynner å bli vant til at vi er populære her, så innbilsk som jeg er trodde jeg først det var oss de skulle se på. Men stussa over at det var så mange voksne også, de pleier da ikke å være så ivrig. Så begynner jeg nesten å bli redd, og steller meg bak Doreen. Dette var mer som et oppgjør! De hadde med seg en dame, og de hadde alle kommet for å føre ho i fengselet. Ho var nemlig en heks! Doreen fortalte meg at ho for to dager siden hadde tatt med seg to barn fra landsbyen til sør-Afrika, og kommet tilbake igjen i går. Jeg skjønte ikke helt, mente ho med noe transportmiddel? Det hadde da gått innmari fort! Og hva hadde det med heksekunster å gjøre? Doreen forklarte at heksa hadde superkrefter, og at hun hadde "tryllet" dem til Sør-Afrika. Jeg viste ikke helt om jeg skulle le eller gråte, var i det hele tatt ganske sjokka over at de trodde på dette, men kom jo fort på at det er ikke SÅ lenge siden vi brant hekser på bålet i Norge også. Jeg fortalte at vi ikke trodde på hekserier i Norge, men at vi gjorde det for mange år siden. Kanskje en "pen" måte å si at jeg personlig mente dette er overtro på, da jeg sa at om ett par unger hadde kommet og fortalt foreldrene sine at en heks hadde trylla dem til Sør-Afrika og tilbake igjen, hadde foreldrene sagt "Nei nå har dere sett for mye på film!". Doreen lo, og vi snakket om hvor rart det er at vi bor på samme klode, men tror så mye forskjellig. Det er godt Doreen er så lett å prate med, føler liksom at jeg kan spørre om alt, at ingenting er tabu. Og det tror jeg jaggu ho føler også, for her om dagen spurte ho Cathrine om ho og kjæresten bodde sammen, og brått ploppa spørsmålene ut av ho; om de lå sammen? Haha, vi ble litt satt ut alle sammen, og svarte at det var normalt ja, selv om man ikke var gift. Og så spurte ho oss; OH, so you do sexual aktivities in the bedrom? You must teach me!", også holdt ho på å seg i hjel. Noen ble litt satt ut, jeg måtte bare le. Morsom dame:)

 

Det er mye overskyet om dagen. Har ikke fått sola meg på en uke, og jeg begynner å bli desperat. (Stakkars oss, det er store problemer vi har!) Det regner som oftest på natta, er lett skydekke eller litt sol mens vi er på skolen, og akkurat i det vi er ferdige og har gledet oss til å dra på capital, så kommer de svarte skyene. Men men, vi får tenke positivt, det er bedre at afrikanerne får dyrket man enn at vi blir brune!

 

I går på vei hjem fra skolen, dro vi innom tremarkedet igjen. Jeg møtte igjen de to jeg hadde gitt litt penger til sist vi var der. Han ene, en litt eldre mann som het Alex, var imponert over at jeg husket navnet hans, og han fortalte at barna hans hadde blitt så glad da han kom hjem med litt penger, at han gjerne ville gi meg en gave. Jeg fikk ett lite trefat, passe til å ha peanøtter på, men jeg stakk allikevel en pengelapp i hånda hans, da jeg viste at gaven var mer verdt enn det jeg hadde gitt ham sist. Jeg gikk videre bortover, og møtte på han andre jeg hadde snakket med sist. Broren hans var helt desperat i å selge meg en rotete tresak jeg kunne ha øredobber i, og trygla meg i å kjøpe. Han trua nesten med at hvis jeg ikke kjøpte, hadde han ikke penger for mat til familien. Jeg mister lysta på å gi når de tigger sånn, for det er det de fleste her bruker mot oss. Jeg føler meg skikkelig slem, men man kan ikke kjøpe/gi til alle, det nytter ikke. Broren hans stod bare ved siden av og smilte. Jeg forklarte ham at han burde lære av broren sin, og fortalte om hvor snill og lite masete han hadde vært sist, og at jeg da fikk LYST til å gi ham penger. Jeg gav han også tipset at vi nordmenn ikke liker å bli masa på, og at vi får mer lyst til å gi til en som ikke forventer det. Bløthjertet som jeg er, måtte jeg bare kjøpe denne dingsen , men han lovte å dele halvparten med broren og hans familie. Jeg fikk ikke gått mer enn en halv meter før neste selger kom og trygla meg om det samme. Huff, det er ikke lett. Mens jeg venta på de andre jentene, fikk jeg gitt samme skjenneprekenen til en gjeng med andre mannfolk. De masa høl i huet på oss, og jeg tok de til side og forklarte hvordan de burde oppføre seg. De tok hintet med en gang, og satt seg heller ned på fortauet for å lære meg et spill. Vi satt en halvtimes tid, og jeg slo ham! Da vi var ferdige, nevnte de ikke en eneste gang at jeg skulle kjøpe det, og som en stolt "lærer", gav jeg dem alle fem en hundrings hver. Det koster oss ingenting å gi bort litt her nede, en hundrings tilsvarer ikke mer enn 5 kr, men en femhundrings (25 kr) er en ukelønn, så det hjelper litt i hvert fall. Heidi og Kristin (lærerne fra kjølberg) fikk omvisning i dag, og bad om å få se byens fattigste strøk. Det var litt av en påkjenning. Jeg trodde områdene rundt skolen var noe av det verste, men det var vist bare en brøkdel av det. De hadde delt ut noe klær, og ungene hadde revet og kranglet om det. Heidi klarte ikke å holde gråten tilbake. De hadde betalt skoleplass for et helt år for 11 unger i dag, noe som til sammen kostet 3000 kwatcha - 150 norske kroner. Jeg skal ikke fortelle så mye mer om det i dette innlegget, for jeg skal sørge for å oppleve dette selv også!

 

På vei hjem fra tremarkedet, dro vi innom en skobutikk vi har vært litt nysgjerrige på. Sjårføren vår er så snill, han kjører oss frem til innganger så langt det er mulig, han løper rundt for å lukke opp dørene for oss, han er vår bodyguard på tremarkedet, og han virker rett og slett god tvers gjennom. Da vi var inne i butikken, gikk han bort til skohylla med pene mannesko, men gikk videre, da han sikkert tenkte at det var uaktuelt. Cathrine kom opp med en genial ide om å spleise på de skoa han så på, og vi 7 jentene betalte 1000 kwatcha hver oss, og han fikk seg ett par kjempestilige sko. 7000 kwatcha er nok ganske fine sko for en som ikke har så mye penger. Han viste ikke helt hvordan han skulle reagere stakkars, men han takket pent og smilte fornøyd. Det er jommenmeg sant at "den beste gleden man kan ha, er å gjøre andre glad".

 

PS: Mamma, du ville jeg skulle lære noe afrikanske sanger, og jeg er godt på vei. I går lærte de meg en sang om en hund som har spist en fisk, og at man må skjære den opp for å få den ut igjen. Haha, de holder på å le seg i hjel når jeg prøver å snakke på deres språk. Det er ikke lett, tro meg!

 

 

Største hamburger'n jeg har sett! (01/02)

    I går var planen å slikke sol på Capital, mens tre av jentene (Stine, Helen og Elise) var fornuftige og ble på hotellet for å jobbe med skolearbeid. VI andre la oss ned på solsenga under skyene og ventet optimistisk på at sola skulle smette frem. Men neida, det tok ikke lang tid før vi måtte skyve solsengene under tak, for sol fikk vi i hvert fall ikke! Vi ringte sjåføren vår, men han var i kirken (vi skulle egentlig ikke bli hentet før halv 4), så tok litt tid før vi kom oss tilbake. Skolearbeid må jeg si er det siste som frister her nede, er en forferdelig byrde som henger over meg, men skal jeg overleve når jeg kommer tilbake, er jeg bare nødt til å benytte de dagene det er overskyet. Etter litt skolearbeid og middag, satt jeg ett par timer i senga og så på CSI NY. Deilig. Minner meg om mine og Asbjørns filmkvelder :) Drømte forresten at vi skulle "prøve" gifte oss i natt, Asbjørn. Haha vi var på skolen min (i halden), og det var liksom bare underholdning eller ett eller annet i den duren, og du og jeg ble tilfeldigvis plukket ut for å vise hvordan det foregikk. Og vi satt der begge og knelte i joggebuksa! Haha minner meg om hvor fisefin du er på å ikke gå utenfor leiligheten med joggebukse fordi det er så slæfsete! Hihi, Savner deg <3

     

    I dag må jeg bare innrømme at det var helt forferdelig å stå opp, hadde IKKE lyst, og det var jeg ikke alene om. Men når vi først kom oss til skolen, gikk dagen så det suste. Jeg hadde matte i dag, og Doreen er fornøyd med måten jeg får med meg elevene på. Haha, glemte å nevne at første timen jeg hadde matte, sa hun at "selv om jeg merker du ikke er så god i matte, er du veldig god til å lære bort" (bare på engelsk da). Hehe, godt med ærlige mennesker :)

     

    Etter skolen i dag dro vi til SOS barnebyer. Jeg hadde et bilde i hodet mitt om hvordan dette skulle være, men der tok jeg jaggu feil. Jeg så for meg en inngjerdning med små barn, møkkete, fillete klær og med fluene som svirret. Har vel fått dette bildet fra TV reklamene i Norge tenker jeg. Vel, var ikke akkurat sånn. Dette området er vel det fineste (borsett fra Capital hotel) stedet i Malawi jeg har sett hittil, med heller overalt, fint og frodig. Det var skoler med klasserom nesten som i Norge, der alle hadde pulter, bøker, og til og med spesial undervisning for de som trengte det. De var ca 40 elever i et klasserom, en stor kontrast fra ca 140 i den klassen vi har vært i på vår praksisskole. Det var et DIGERT område, en skoledel og en "boligdel". Jeg så for meg bare foreldreløse barn, men det var en stor landsby rett i nærheten der de fleste barna bodde, og som bare gikk på SOS barnbyer skolen. Mens i "boligområdet" bodde det foreldreløse barn i store hus, der de satt barna sammen til slags familier. De hadde "mødre", altså de som jobbet der, og det var 10 barn i hvert hus.  De hadde soverom, bad, kjøkken og stue, og blomstene var pent stelt utenfor husene. Kjempefint å se at alle pengene som blir sendt til Afrika har kommet til nytte!  Jeg må jo si at etter alt det fæle jeg har sett i slumområdene, der målet for hver eneste dag er å overleve, ble jeg litt tankefull etter dette besøket, på en litt rar måte. Det er ille å si det, men jeg synes nesten mer synd på de barna jeg har sett som HAR foreldre, enn disse som ikke har. De jeg har sett i landsbyen ved skolen vår har de verste fillene av klær på seg, er så sulte at de er oppblåste og  bor i bittesmå leirhytter uten en eneste seng, selv om de har foreldre. Sos barneby- barna har "mødre" til å passe på seg, de vet at de bor på et trygt sted der de får mat, seng, dusj og en "behagelig" skoletilværelse. Huff, så klart er det synd på disse også, det er ingen som ber om å være foreldreløse. Men det er i hvert fall rart og urettferdig å se på forskjellene her!

     

    Apropos mat, så er det en merkelig ting vi har stusset over i det vi kjører inn gjennom skoleportene om morgenen; Det sitter folk og selger godterier som ligger på et teppe på bakken. Dette er frokosten til mange av barna her, og flere unger går rundt og gomler på klisserier. Selveste "maten" dyrker familiene som oftest selv (mye mais), men godterier bruker de penger på å kjøpe??

     

    I dag skulle vi veksle fra Dollar til Kwatcha, og det foregikk slik: Alle jentene leverte 200 dollar hver seg, og sjåføren vår går inn i en liten privatbil der det sitter en annen mann. Etter 5 min, kommer vår sjåfør ut av bilen med en gigantisk bunke med penger, gjemt under skjorta. 500 kwatcha er ca 25 norske kr, og 100 dollar gir ca 16000 kwatcha. Og når de ikke har større lapper enn 500 lapper, så føler man at man bærer rundt på ille mye penger!

     

    I dag spiste vi litt tidligere, og jeg må si jeg var skeptisk til stedet utenifra. Men da vi kom inn, og jeg kjente at den første kelneren luktet parfyme, var stedet godkjent. Svettelukta er nemlig veldig utbredt her, så det var overraskende å kjenne noe som luktet godt. Ikke engang meg selv har luktet parfyme på over 2 uker! Mannen som eide stedet var overveldet av å se så mange jenter, og han var en søt gammel mann fra England, som hadde startet opp dette stedet. Vi kjøpte "London Burger", og det er det sykeste jeg har sett. Bare burgerkjøttet var nesten 10 cm tykt, og med brødet og alt tror jeg ingen i verden hadde klart å bite over den! Men veldig godt, så hit drar vi flere ganger. Huff, Asbjørn, jeg snakket om å bli tynn her nede, men det kan vi bare glemme. Har sikkert gått opp flere kilo allerede, og det klarer jeg i ett av verdens fattigste land? Er det mulig!

     

    Vel,vel, nå er det CSI mens jeg venter i spenning på tlf fra deg, Asbjørn! Savner dere masse der hjemme, er godt å ha så mange jeg er glad i som jeg kan glede meg til å se igjen :)

     

Ants in my pants! (31/01)

På Korea Garden har de en rett som kalles "ants in the tree", altså "maur i treet". Var litt skeptisk første gangen jeg bestilte det, men det smakte faktisk ganske godt. Så ut som spagetti, men var stivt som potetgull, og kritthvitt. Nå har jeg gitt kelnerne beskjed om at de kan gjøre om menyen til "ants in my pants". Hvorfor? Det finner du ut om på slutten av innlegget :)

 

Beklager, folkens, går litt tregt mellom innleggene her, men jeg sparer nemlig opp sånn at det skal bli någet interessant for dere å lese. Må bare oppsummere litt for min egen del her, skal vi se?. Onsdag var forrige innlegg, og det var da vi var på besøk hos Doreen og jeg hadde en liten "grinedag". For dere som har lest innlegget, skjønner dere sikkert hvorfor. På torsdag hadde jeg expressive arts, og vi hadde med oss hoppetau til skolene som vi brukte i denne timen. Elevene storkoste seg! Jeg skulle liksom vise hvordan de skulle hoppe, men det var ikke akkurat nødvendig. Her hopper de nemlig ikke sånne "dobbelthopp" mellom hvert sleng, som vi gjør i Norge. Jeg hoppet meg inn i buen, og merket at de som sveivet skrudde opp tempo til de grader! De sveiva i et tempo som jeg aldri før har sett, og svetten spruta av dem! Nyskjerrig som jeg er, ville jeg også prøve, og Stine filma. Jeg hoppa sammen med "mesteren", en av gutta som klarte å holde et sykt tempo, og jeg fikk en rimelig god applaus da jeg viste at jeg kunne hoppe som en afrikaner! Etter skolen dro vi alle på girls promotion club. Det er bare jenter der, og det er et prosjekt som er satt i gang for at jenter ikke skal droppe ut av skolen for tidlig pga hjemmearbeid, men der de lærer nettopp dette, å sy, lage mat og andre ting damene her nede bør kunne. Etter at vi hadde observert litt, gikk de ut på plassen, og begynte å danse afrikansk folkedans. Jeg hadde ikke noe valg, brått stod jeg midt mellom to vrikkende rumper, og prøvde å etterlikne. De som stod bak meg syntes nok det så forferdelig dumt ut, for de fnisa og lo så det halve kunne vært nok! Jeg hadde tatt på meg treningstøy (Doreen hadde bedt meg om å være kledd for kamp), for på slutten av dagen er det nettball kamp (blanding av håndball og basketball) mellom lærerne og elevene.   Det kom bare flere og flere tilskuere, da alle som går på "videregående" akkurat var ferdig med sin skoletid da. Derfor nøyet jeg meg med å se på isteden. Kanskje senere i oppholdet :)

 

Når vi kommer hjem, tar jeg meg en svømmetur i bassenget, og legger merke til en jente som sitter på en stol å røyker helt alene. Minst jeg huska å ha sett ho tidligere i uka også. Jeg gikk bort til ho, og begynte å prate? Hun var fra California, og var kjempe hyggelig. Vi skravla i vei, og ikke før jeg viste ordet av det, hadde jeg invitert ho med til å spise middag med oss senere den kvelden. Hun møtte opp, og vi koste oss, skravla og lo. Som dere vet, kommer jeg med noen "gullkorn" i blant, og i kveld skulle jeg forklare at norske barn kan være litt bortskjemte innimellom. Men mine engelskkunnskaper klarte jeg å si boiled kids, istedenfor spoiled? JESS ;)

 

Fredag på skolen skulle vi synge og lære dans igjen, og nå har jeg virkelig ikke stemme igjen. Ida mente jeg høres ut som Jenny Skavland, men spør du meg høres jeg ut som en sleten nærkis. Etter skolen hadde vi planer om Capital, men siden det regnet, slappet vi bare av  på hotellet. Man blir ganske sliten av varmen og ikke minst det høye støynivået i klasserommene. Helen hadde bursdag, så jeg og Stine bestilte bord på Mamma Mia (vår yndlingsresturant med italiensk pizza eller pepperbiff), og vi bestilte også en stor sjokoladekake med 21 lys og navnet hennes skrevet på. Jeg var kjempe stressa for at de hadde glemt hele kaka, men i siste liten kom hele gjengen som jobba der, vandrenes bortover som et sanchta lucia- tog, med kaka i hånda mens de sang bursdagssangen. Helen ble kjempeglad, og kaka smakte godt! Vi hadde en liten overraskelse til på lur etter vi kom hjem. Vi fire på basisgruppa gikk på vårt rom for å oppholde Helen. Vi skulle spille spill, men jeg "kom på" at jeg hadde lovt Heidi (en av lærerne fra Kjølberg skole som er på safari denne helgen) å se til rommet deres, da det blant annet var en del penger der. Jeg fikk med meg alle jentene, til tross for at Helen syntes det var unødvendig at vi alle trente å sjekke, og i det vi gikk inn i rommet, hoppet resten av gjengen fram bak senga og ropte "overraskelse"! Vi hadde kjøpt champagne, og litt rusbrus, og pyntet med ballonger (hadde selvfølgelig avklart med Heidi på forhånd, da de har aircondition og kjøleskap i motsetning til våre rom). Kjempe koselig kveld, tror Helen satt pris på det :)

 

Ja, da var vi kommet til Lørdag, det var i går det. Endelig helg, og gjett hva vi ville gjøre? Sole oss :) På veien til Capital, ser vi en ganske stor ape sprette bortover veien. Hah, morsomt å se, det hadde jeg ikke forventet, til tross for at vi er i Afrika. Vi koste oss masse i sola, var litt overskyet som lurte oss, så de fleste ble solbrente, bortsett fra meg som var flink til å smøre meg :) jeg fikk endelig lagt ut noen flere bilder på facebook også, da jeg fant ut at man kunne kjøpe nett på hotellet, som hadde en MYE raskere linje enn der vi bor. Det er nemlig en grunn til at jeg nesten ikke legger ut noe?. Da må man i så fall sitte oppe midt på natta, og som dere vet, er det uaktuelt for meg!

 

Link til bildene på facebook: http://www.facebook.com/album.php?aid=372216&id=621030696

_________________________________________________________________________________

 

OK, nå kommer  noe jeg bare MÅ fortelle som skjedde i gårkveld, for hvis dere syntes mitt forrige blogginnlegg var trist, skal jeg love at jeg kan muntre dere opp med dette. Jeg har for så vidt røpet litt med overskriften, men her kommer detaljene: Vi sitter på Korea Garden (der vi bor) og spiller kort etter å ha spist ferdig middagen vår. Jeg skal bare en liten tur på do, og reiser meg for å finne frem nøklene som ligger i veska mi nede ved beina mine. Da oppdager jeg et svart område på gulvet, AKKURAT der jeg hadde hatt foten min, med fullt av maur. Dere som kjenner meg, vet at jeg ikke er redd for edderkopper, veps og andre innsekter, men akkurat maur har jeg alltid vært livredd for. Det kryr! Brrr, får frysninger bare jeg skriver ordet. Jeg skvetter lett bort fra stedet og ransaker raskt den hvite tightsen min for å se om det er noen der. Heldigvis fant jeg ingen maur, verken der eller på føttene mine, så jeg grøsser, tar veska mi, og setter kursen mot rommet vårt. Jeg stussa veldig over at det ikke hadde krøpet noen maur på meg, da det var nokså mange der jeg hadde hatt foten min?..

 

For dere pripne som ikke liker detaljer; beklager dette, men det må med, for som dere vet er det sånn jeg er! Jeg drar ned tightsen, og får endelig satt meg ned på dosetet. Jeg titter tilfeldigvis ned mot låra mine, og oppdager en maurtue i fanget mitt. Jeg skriker og får helt panikk. Ikke kunne jeg reise meg opp, for det var en grunn til at jeg hadde satt meg ned! Maur kryper overalt, og da mener jeg OVERALT. I og med at til og med den hvite trusa mi også inneholdt maur, måtte jeg selvfølgelig se etter på ?. min, og der krøp det jaggu meg en maur der og! Jeg satte i gang med å drepe disse små J***ene, og med ståpels over hele meg og 240 i puls,  ransaka jeg gjennom det som var av tights, truse og tunika, og drepte det som var å drepe. Trodde jeg?. Jeg marsja ut i restauranten for å fortelle jentene om det som hadde skjedd, og keldnerne lurte forferdelig på hva det var som foregikk, og hvorfor vi holdt på å le oss i hjel. Jeg satte meg ned med grøssninger over hele kroppen, og det tok jaggu ikke lang tid før jeg fant flere svarte krypende vesener vandrende rundt. Jeg gikk tilbake på rommet igjen, vaska hele kroppen, og tok på noen andre klær. Litt oppskaka satt jeg meg ned igjen sammen jentene, og satt og tenkte på hvor latterlig jeg måtte ha sett ut. Og Bæng, plutselig satt det en kakerlakk på skuldra mi! Nå var det nok! Jeg spratt opp, hyla som en stokka gris, og løp rundt nabobordet mens jeg prøvde å vifte vekk kveldens andre fiende. Da jeg hadde tatt runden rundt bordet, og stoppa for å vise de sjokkerte jentene hvorfor jeg skrek, var den borte. Følte meg som en idiot. Hahaha, nå sitter jeg her og ler så tårene triller. Kelnerne kom nok en gang løpenes og lurte på hva i all verden som foregikk. Jeg forklare hysterisk, og alle hold på å dø av latter. Gudamei, for en kveld. Stine, min romvenninne, fløy rett opp på rommet for å forgifte det med innsektsspray, og tok nok en dreperrunde på badet. Jeg hadde fått nok denne kvelden, så vi tulla oss godt inn under myggnettingen, jeg dobbeltsjekka trusa mi før jeg la meg i senga, og sovna pang. (Og gjett om hvem som drømte om maur i natt!?)

Og der kom tårene? (27/01)

Først må jeg bare fortelle om i går. I min undervisningstime hadde vi expressive arts, og jeg bestemte meg for å lære ungene afrikansk dans. En smule ironisk? Jeg tok med meg hele gjengen ut på den store plassen, tok av meg skoa, og alle 150 elevene stillte seg i ring rundt meg. Jeg hadde forberedt dem på at dette ville se rart ut, og at de kom til å le. Her er det slik at gjerne en person, ofte læreren synger en strofe på afrikans, også svarer resten og fortsetter på sangen. Jeg huska ikke teksten, men jeg hadde snappet opp melodien læreren startet med i timen før, så jeg nynna den, og alle svarte med sang i kor. Vi klappet rytmen, og jeg begynte å danse. Jeg gikk sakte gjennom den da jeg var ferdig med å danse, og lærte de nesten hele dansen. Lærere tittet ut av læreværelset, 1 klasse kom ut og så på og stakkars lærere som hadde uteundervisning fikk nok ikke lært ungene så mye denne timen. Svetten spruta av meg, dansing i 40 varmegrader kjennes på kroppen! Har film av dette, så gleder meg til å vise når jeg kommer hjem? "You will be remembered, Madeleine" sa Doreen da jeg var ferdig.

 

På skolen i dag hadde vi gangestafett, og jeg hadde nesten ikke stemme igjen. Er veldig hes, både pga dansingen og instrueringene fra i går, pluss at jeg har sunget en del med dem. Kobaja my lord og lean on me blant annet?

 

I dag etter skolen dro jeg og fem andre for å besøke "praksislæreren" min, eller ho jeg har hatt mest kontakt med; Doreen. Ho har spurt meg flere ganger denne uka, og ville nok gjerne vise frem sitt fine hjem. Vel, fin? Hun bodde midt i slumområdet, er egentlig ikke engang sikker på om dette ER slummen eller om det bare ser sånn ut for oss (vi har sikkert ikke sett det aller verste, men dette er ille nok). Huset hennes var ganske mye finere enn de som bodde rundt henne, da hun for eksempel hadde ordentlig dør i motsetning til de fleste andre som bare bruker en revnet gardin eller ett par plankebiter. Når vi kom inn hadde hun satt frem brus til oss alle, og lagd pølser. Får forferdelig dårlig samvittighet av at ingen av oss smakte på de, føler meg som en dritt, men jeg har tidligere fortalt henne om magene våre og at vi må være forsiktige, så tror hun forstår? Huset hennes var laget av en eller annen leiretype, for det luktet ikke så godt. Men hun hadde det meget fint i forhold til de fleste andre i byen, da hun faktisk hadde noen møbler. Soverommene var dekket til med gardiner, så vi fikk bare se stua. Der var det fullt av sånne "godstoler", selvfølgelig litt slitte og møkkete, men helt greit. Hun hadde også et kjøkkenbord med noen stoler rundt, og et skap midt på veggen. Det som kanskje var mest oppsiktsvekkende var et sterioannlegg som stod på stuebordet og spilte "Kul" musikk. For ved siden av det, satt nemlig hennes eldste sønn og digga musikk. De sa han gikk i 1. klasse, så han er sikkert en av de få her nede som går på en eller annen form for videregående/college. Glisende inn kom hennes yngre sønn som gikk i 7 klasse, og var ca på Markus (min lillebrors) alder. Med meg hadde jeg en pose med noen klær jeg hadde håpet skulle passe noen av dem, og det var MIDT i blinken! Jeg ryddet klesskapet til Asbjørn før jeg dro, og hadde en bunke med t-shorter som jeg gav til han eldste gutten. Øynene strålte og han spratt inn på soverommet og kom glisende tilbake noen sekunder etterpå med t-shorta på. Den yngre sønnen fikk klær fra Markus, og dere skulle ha sett øynene på ham glitre etter hvert som jeg tok opp en ny og en ny ting av posen. Den første tingen var en regnjakke farget i militærmønster, og han jublet av glede. Videre tok jeg opp en ny bjørnborg bokser og jeg måtte presse tårene tilbake for å ikke gråte, da jeg så hvor glad han ble. Han fikk også noen fine skjorter, en shorts og flere t-shorter. Han løp inn på soverommet han også og kom dansende ut (har film). Han synes han var SÅÅ kul, og han passet på å sægge sånn at bjørnborg merket syntes. Tastaturet mitt er klissvått nå, det kan ikke beskrives hvordan det er å se noen  bli så glad for å få noe vi tar for gitt.

 

Ungene i nabolaget hang inn gjennom vinduene, nysgjerrige på hva som foregikk. Vi gikk ut for å ta litt bilder, og jeg fikk så utrolig vondt da jeg så alle de barna jeg så gjerne skulle ha gitt klær og mat til. De fleste små barna hadde veldig oppblåste mager, da de var oversultne. Jentene bar på babyer, og alle ungene var som vanlig veldig ivrige på å bli fotografert.

 

På veien hjem kom det. Jeg satt og titta gjennom bildene og så på bildet av sønnene som stod med Markus og Asbjørn sine klær på. Jeg tenkte på ansiktene deres da de fikk dem, og på hvor lite som skulle til for å gi disse en så stor glede. Jeg sitter her med klumpen i halsen og tårene som triller nedover kinnet mitt. Kunne jeg ikke bare hatt med mer til dem? Men hva hjelper det? Det er som et drypp i det store hav?

 

Da vi kom til hotellet trengte jeg litt tid for meg selv, og satt meg ned litt lengre borte ved parkeringsplassen. Jeg er veldig forundret over at jeg ikke har grått noe hittil i oppholdet, for dere som kjenner meg, så vet dere jo hvor lite som skal til. Er jeg kald? Føles sånn! Men plutselig, i dag, da kom tårene. Jeg ville  bare hylgrine, men da hadde nok vaskedamene som gikk rundt på plassen der sett innmari rart på meg. Plutselig kom det en bil inn gjennom portene,  som parkerte ved siden av meg. En mann fra Canada som hjalp oss i går kom bort til meg og lurte på hva det var. Jeg kjente han igjen, for i går da vi slet med å kutte slengtauet på 50 meter som vi skal gi bort til alle skolene, kom han tilfeldigvis forbi og hjalp oss med både kuttinga og teiping for at ikke tauet skulle revne i endene. Han satt seg ned ved siden av meg og jeg fortalte hva vi hadde sett og at jeg ikke syntes det var så lett å sitte på rommet å grine foran romvenninna mi, derfor satt jeg der. Han fortalte om hvordan man må skille mellom denne verdenen og den verdenen vi selv lever i, og han gav meg noen trøstende ord. Det hjalp faktisk veldig å snakke med en fremmed, og han oppmuntret meg ved å fortelle meg om prosjektet sitt. Han jobbet med å lage klubber for jenter, eller reise rundt på skoler og snakke med dem. Det handlet om at jentene her nede skal vite at de har også rettigheter, og hvordan de kan ha noen å snakke med på disse klubbene når de blir voldtatt 8 år gamle, blir trua til sex i ung alder, blir gravide i alder av 12 osv? Kjempe bra at det finnes mennesker som jobber for slike ting, og som ikke gir opp, selv om det er så håpløst.

 

Jeg føler nesten at desto mer man prøver å hjelpe, desto mer innser man hvor mye mer som mangler og hvor hjelpeløs man er. Men huff, kan ikke tenke sånn heller. Jeg får heller se på det positive, på den lille familien vi gledet med litt klær i dag, og at det hjalp DEM?

 

Jeg er så glad for at jeg får oppleve dette, det setter ting i perspektiv! Tror det er mange som hadde hatt godt av å se dette...

Min første undervisningstime (25/01)

Er så hyggelig med alle som følger med og kommenterer på bloggen, er meget motiverende :) Er ikke hver dag det blir noe, for nå fremover blir det mye de samme rutinene, men jeg lover å blogge med en gang det er noe nytt :) Og det er det i dag? Vi har hatt helg og er klare for en ny uke på praksisskolen vår. Denne uken setter vi i gang med å selv undervise, og jeg skal ha annenhver dag med matte og med expressive arts (blanding av musikk, dans, gym og kunst & handverk). I dag hadde jeg matte, men startet timen med å fortelle litt fra Norge. Alle satt som tente lys, og synes nok det vært interessant å høre om forskjellene mellom landene våre. Jeg fortale om hvilke dyr vi har, om hvordan årssyklusen er med snø og sommer. Jeg fortalte også om at jeg har en søster og en bror, og at det er helt normalt å bare være en familie på 3/ 4/5/6 personer. Da måpte de, for her er de gjerne 8 søsken og oppover? Jeg fortalte også at jeg har en oldemor som fortsatt lever og at hun er 98 år gammel, og da skulle du sett ansiktene. Her er jo gjennomsnittsalderen for å dø 36. Videre forklarte jeg skolesystemet og at en klasse på mellom 15 og 30 er helt normalt, noe de også synes var merkelig. For dem blir det nok også veldig sykt at vi går først 10 år på skole, så 3 år, og SÅ velger vi hva vi vil bli og går 3++ år på skole igjen. Jeg fant ut at jeg er på mitt 15 år med skolegang, og det synes de nok var veldig mye. Hadde det vært sånn her hadde de ikke kunnet jobbe særlig lenge før de uansett dør. Huff?

 

Etter norgepresentasjonen begynte jeg mattetimen med repetisjon av forrige time jeg observerte; HCF - highest common factor, og jeg prøvde å forklare for at de skulle FORSTÅ. Det er noe jeg har merket meg, at lærerne er ikke SÅ opptatt av forståelsen her. Hvis de 50 bakerste elevene ikke følger med eller hører læreren, så er det dems problem. Eller at de lærer regler og ting og tang som de egentlig ikke forstår hvorfor. I det første klasserommet (lærerne har samme undervisning i begge klasser, bare bytter over) gikk alt strålende, de var til og med mye mer stille enn når hovedlærerne deres har dem. Men i det andre klasserommet merket vi at de var mye mer ukonsentrerte og vanskeligere å "nå" frem til. Her var de mange flere, jeg måtte passe på hvor jeg tråkket når jeg stod dere fremme ved tavla, for elevene satt helt frem til veggen. Etter oppgavene med HCF viste jeg dem gangetabbellen slik vi kan den, for de har den helt annerledes. Det var ment som en introduksjon til Onsdag, da vi skal ha lek - gangestafetten vi har lært i dramatimen.

 

Etter timen sa Doreen, ho vi har mest kontakt med (vi har egentlig ingen konkret praksislærer) at jeg gjorde en "excellent job", at jeg ikke virket redd, og at jeg har en klar og høy stemme som ho trodde alle 130 elevene hørte. Hyggelig å høre :) Blir spennende å se hvordan gangestafetten går, for da kan det fort bli kaos ;/

 

Etter at vi ble henta, dro noen av oss hjem for å hvile på Korea Garden (vårt nåværende hjem), mens andre, blant annet meg selvfølgelig, dro på Capital hotel for å nyte sola ved bassenget. Var kjempe delig der i dag også og jeg sovnet litt i skyggen (ble litt overskya etter hvert, men var mer enn varmt nok) etter en deilig club sandwich.

 

Ett par timer senere stod vi klare på ett av rommene våre og øvde på avskjedssang. Tor-Arne har bursdag i dag i tillegg til at han og Odd drar hjem i morra, så vi hadde pyntet resturanten med ballonger,     bursdagshatter, fløyter og diverse pynt. Med litt hjelp fra noen av jentene hadde jeg diktet en sang som vi alle sang under middagen. Kjempe trist at de skal hjem nå, de er så utrolig gode, har passet på oss som om vi var deres egne døtre, og gjort alt de kan for at vi skal ha det best mulig. Kommer til å savne dem når de har dratt! Noen ting i sangen er litt intert, som for eksempel at TorArne HELE tiden sier at de er så gærne, og at Odd er veldig glad i sin spesial øl. Her er sangen:

 

Melodi: "kaptein sabeltann"

 

Vi reiste fra vårt hjemland og med kurs mot Afrika

Vi fikk tilbud om vår praksis her, og gladelig sa vi JA!

Hipp hipp hipp, hurra. Her har vi det bra!

Og takket være dere sitter vi her nå i dag.

 

Tor-Arne er en gærning, det er ingen tvil om det.

Han blir glad i alle rundt seg, ja det kan vi alle se!

Du ordner alltid opp, og jaggu er det godt.

Du har et gøts og pågangsmot som aldri sier stopp.

 

Ja, Odd bestiller special, og han koser seg med det.

Etter mye jobb og ordning syns vi han fortjener det!

Mr. Oddi-mann. Han er herlig han.

Med den jobb han gjør er det ingen andre som erstatt'n kan.

 

Nå reiser dere hjem og vi syns det er veldig trist.

Vi skulle ønske dere hadde blitt her helt til sist!

Tusen takk for nå, sammen går vi så

Og tørker våre tårer for at dere nå skal gå...

Les mer i arkivet » Februar 2010 » Januar 2010
madeleinetrandem

madeleinetrandem

21, Moss

Jeg er en liten og energisk jente på 21 år. Bor i moss sammen med min kjære Asbjørn, og studerer i Halden for å bli lærer. Jeg har alltid vært veldig aktiv. Jeg jobber i klesbutikk og har spinningstimer på korpus, i tilleg til at jeg liker fart og spenning som ski, snowboard, wakeboard, sol og sommer, venner, hytteturer og ikke minst å kose meg sammen med verdens beste kjæreste! Må inrømme at jeg ikke er noe fan av blogging, men nå gjør jeg likevel et forsøk, da jeg skal til Malawi i 5 uker, og bl.a. har en svært engasjert mor som til en hver tid lurer på hva jeg gjør ;o)

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits