Og der kom tårene? (27/01)

Først må jeg bare fortelle om i går. I min undervisningstime hadde vi expressive arts, og jeg bestemte meg for å lære ungene afrikansk dans. En smule ironisk? Jeg tok med meg hele gjengen ut på den store plassen, tok av meg skoa, og alle 150 elevene stillte seg i ring rundt meg. Jeg hadde forberedt dem på at dette ville se rart ut, og at de kom til å le. Her er det slik at gjerne en person, ofte læreren synger en strofe på afrikans, også svarer resten og fortsetter på sangen. Jeg huska ikke teksten, men jeg hadde snappet opp melodien læreren startet med i timen før, så jeg nynna den, og alle svarte med sang i kor. Vi klappet rytmen, og jeg begynte å danse. Jeg gikk sakte gjennom den da jeg var ferdig med å danse, og lærte de nesten hele dansen. Lærere tittet ut av læreværelset, 1 klasse kom ut og så på og stakkars lærere som hadde uteundervisning fikk nok ikke lært ungene så mye denne timen. Svetten spruta av meg, dansing i 40 varmegrader kjennes på kroppen! Har film av dette, så gleder meg til å vise når jeg kommer hjem? "You will be remembered, Madeleine" sa Doreen da jeg var ferdig.

 

På skolen i dag hadde vi gangestafett, og jeg hadde nesten ikke stemme igjen. Er veldig hes, både pga dansingen og instrueringene fra i går, pluss at jeg har sunget en del med dem. Kobaja my lord og lean on me blant annet?

 

I dag etter skolen dro jeg og fem andre for å besøke "praksislæreren" min, eller ho jeg har hatt mest kontakt med; Doreen. Ho har spurt meg flere ganger denne uka, og ville nok gjerne vise frem sitt fine hjem. Vel, fin? Hun bodde midt i slumområdet, er egentlig ikke engang sikker på om dette ER slummen eller om det bare ser sånn ut for oss (vi har sikkert ikke sett det aller verste, men dette er ille nok). Huset hennes var ganske mye finere enn de som bodde rundt henne, da hun for eksempel hadde ordentlig dør i motsetning til de fleste andre som bare bruker en revnet gardin eller ett par plankebiter. Når vi kom inn hadde hun satt frem brus til oss alle, og lagd pølser. Får forferdelig dårlig samvittighet av at ingen av oss smakte på de, føler meg som en dritt, men jeg har tidligere fortalt henne om magene våre og at vi må være forsiktige, så tror hun forstår? Huset hennes var laget av en eller annen leiretype, for det luktet ikke så godt. Men hun hadde det meget fint i forhold til de fleste andre i byen, da hun faktisk hadde noen møbler. Soverommene var dekket til med gardiner, så vi fikk bare se stua. Der var det fullt av sånne "godstoler", selvfølgelig litt slitte og møkkete, men helt greit. Hun hadde også et kjøkkenbord med noen stoler rundt, og et skap midt på veggen. Det som kanskje var mest oppsiktsvekkende var et sterioannlegg som stod på stuebordet og spilte "Kul" musikk. For ved siden av det, satt nemlig hennes eldste sønn og digga musikk. De sa han gikk i 1. klasse, så han er sikkert en av de få her nede som går på en eller annen form for videregående/college. Glisende inn kom hennes yngre sønn som gikk i 7 klasse, og var ca på Markus (min lillebrors) alder. Med meg hadde jeg en pose med noen klær jeg hadde håpet skulle passe noen av dem, og det var MIDT i blinken! Jeg ryddet klesskapet til Asbjørn før jeg dro, og hadde en bunke med t-shorter som jeg gav til han eldste gutten. Øynene strålte og han spratt inn på soverommet og kom glisende tilbake noen sekunder etterpå med t-shorta på. Den yngre sønnen fikk klær fra Markus, og dere skulle ha sett øynene på ham glitre etter hvert som jeg tok opp en ny og en ny ting av posen. Den første tingen var en regnjakke farget i militærmønster, og han jublet av glede. Videre tok jeg opp en ny bjørnborg bokser og jeg måtte presse tårene tilbake for å ikke gråte, da jeg så hvor glad han ble. Han fikk også noen fine skjorter, en shorts og flere t-shorter. Han løp inn på soverommet han også og kom dansende ut (har film). Han synes han var SÅÅ kul, og han passet på å sægge sånn at bjørnborg merket syntes. Tastaturet mitt er klissvått nå, det kan ikke beskrives hvordan det er å se noen  bli så glad for å få noe vi tar for gitt.

 

Ungene i nabolaget hang inn gjennom vinduene, nysgjerrige på hva som foregikk. Vi gikk ut for å ta litt bilder, og jeg fikk så utrolig vondt da jeg så alle de barna jeg så gjerne skulle ha gitt klær og mat til. De fleste små barna hadde veldig oppblåste mager, da de var oversultne. Jentene bar på babyer, og alle ungene var som vanlig veldig ivrige på å bli fotografert.

 

På veien hjem kom det. Jeg satt og titta gjennom bildene og så på bildet av sønnene som stod med Markus og Asbjørn sine klær på. Jeg tenkte på ansiktene deres da de fikk dem, og på hvor lite som skulle til for å gi disse en så stor glede. Jeg sitter her med klumpen i halsen og tårene som triller nedover kinnet mitt. Kunne jeg ikke bare hatt med mer til dem? Men hva hjelper det? Det er som et drypp i det store hav?

 

Da vi kom til hotellet trengte jeg litt tid for meg selv, og satt meg ned litt lengre borte ved parkeringsplassen. Jeg er veldig forundret over at jeg ikke har grått noe hittil i oppholdet, for dere som kjenner meg, så vet dere jo hvor lite som skal til. Er jeg kald? Føles sånn! Men plutselig, i dag, da kom tårene. Jeg ville  bare hylgrine, men da hadde nok vaskedamene som gikk rundt på plassen der sett innmari rart på meg. Plutselig kom det en bil inn gjennom portene,  som parkerte ved siden av meg. En mann fra Canada som hjalp oss i går kom bort til meg og lurte på hva det var. Jeg kjente han igjen, for i går da vi slet med å kutte slengtauet på 50 meter som vi skal gi bort til alle skolene, kom han tilfeldigvis forbi og hjalp oss med både kuttinga og teiping for at ikke tauet skulle revne i endene. Han satt seg ned ved siden av meg og jeg fortalte hva vi hadde sett og at jeg ikke syntes det var så lett å sitte på rommet å grine foran romvenninna mi, derfor satt jeg der. Han fortalte om hvordan man må skille mellom denne verdenen og den verdenen vi selv lever i, og han gav meg noen trøstende ord. Det hjalp faktisk veldig å snakke med en fremmed, og han oppmuntret meg ved å fortelle meg om prosjektet sitt. Han jobbet med å lage klubber for jenter, eller reise rundt på skoler og snakke med dem. Det handlet om at jentene her nede skal vite at de har også rettigheter, og hvordan de kan ha noen å snakke med på disse klubbene når de blir voldtatt 8 år gamle, blir trua til sex i ung alder, blir gravide i alder av 12 osv? Kjempe bra at det finnes mennesker som jobber for slike ting, og som ikke gir opp, selv om det er så håpløst.

 

Jeg føler nesten at desto mer man prøver å hjelpe, desto mer innser man hvor mye mer som mangler og hvor hjelpeløs man er. Men huff, kan ikke tenke sånn heller. Jeg får heller se på det positive, på den lille familien vi gledet med litt klær i dag, og at det hjalp DEM?

 

Jeg er så glad for at jeg får oppleve dette, det setter ting i perspektiv! Tror det er mange som hadde hatt godt av å se dette...

12 kommentarer

KRISTIANE

27.jan.2010 kl.18:05

Så nydelig blogg :)

Anita

27.jan.2010 kl.18:34

Nå blir tastaturet mitt vått også, Madeleine. Sitter her og stortuter. Du beskriver alt så levende! Du er utrolig flink til å skrive. Følger med på bloggen din hver dag. Fortsett med å skrive :-)

Magnus Nohr

27.jan.2010 kl.18:38

Veldig bra skrevet Madeleine.

Mamma og pappa

27.jan.2010 kl.20:56

Så mange tanker, følelelser og tårer som kommer når jeg sitter her hjemme, langt unna Malawi,og leser om dine opplevelser!! Jeg ser det hele for meg som om det skulle ha vært en film,bare at denne filmen er "reality". Jeg leste høyt for pappa og Markus og måtte ta noen pauser underveis....Får lyst til å tømme klesskapet og dra avgårde. Jeg er helt enig med deg i at slike opplevelser hadde flere hatt godt av!

Det som fungerer godt i undervisning er bare å gjenta ofte nok, f eks den afrikanske dansen! Da vil både du og dansen bli husket. Gleder meg til å se både film og bilder når du kommer hjem!

Stå på videre og tenk at dette er livserfaring som gir minner for livet. Blogginnleggene dine er jo også som en flott minnebok, og vi er heldige som kan få dele den med deg.

Glad i deg!

KRISTINE GANGFLØT

27.jan.2010 kl.21:52

En hilsen fra naborommet ;)

Får tårer i øynene når jeg leser det du skrev om besøket hos Doreen! Det var nok en veldig tøff opplevelse! Håper jeg også får besøkt noen mens vi er her! :) Og så må jeg si at du er fantastisk å være i Malawi sammen med. Blid og sprudlende!

Hørtes forresten veldig spennende ut med det prosjektet han candieren har. Hadde vært morsomt å sett han i aksjon, hva han sier når han drar rundt å forteller om det. Enig?

Tenk nå har vi snart vært her i 2 uker allerede. Tiden går så vanvittig fort!! :)

Klem fra Kristine på G38 :p

Wenche Gjerløw

27.jan.2010 kl.22:03

Hei!

Dette er sterke ord!

Vil bare si at jeg leser bloggene deres hver dag og gjenopplever alt dere opplever nå. Å være i Malawi er jo en følelsesmessig berg-og dalbane. Gleder meg til å dele farger,lukter,smaker og menneskelige opplevelser med dere. Gleder meg til neste lørdag! Klem fra prakislærer`n din, Wenche.

Anne-Siri

28.jan.2010 kl.09:04

Det er så spennende å lese bloggen din, Madeleine! Du skriver så levende! Gleder meg til å lese alt dere opplever videre der nede. Angrer litt på at jeg ikke søkte nå, hehe.. :)

Christine

28.jan.2010 kl.15:01

Nå fikk jeg en tåre i øyet, og klump i magen også! Så flink du er til å skrive!! :)

Håper vi får en presentasjon når dere kommer hjem!

Kos dere videre, høres ut som om dere har det veldig bra innimellom slaga!

Christine, 08halm

Mormor og Beste

28.jan.2010 kl.20:17

Madeleine, dette var en gripende beretning, og det var vel ikke fritt for at vi snufsa litt her også. Du

er veldig flink til å formidle dine opplevelser. Vi synes vi kan se det for oss når du instruerer dine

elever i afrikansk dans. Du er nok allerede en populær lærer. Og tenk så godt det var for barna til

Doreen som fikk så fine nye klær. Det er fint for oss å få lære om livet i Malawi på denne måten for

du gjør det så levende. Og vi har godt av på denne måten å få en påminnelse om hvor godt vi har

det her. Så igjen lykke til videre, vi tenker på deg.

Solveig og Elise

29.jan.2010 kl.16:41

Det er så morsomt å følge med deg hver dag.

Mamma sitter å sipper!!!

Lykke til videre mvh Elise og tante

Marianne G.L.

30.jan.2010 kl.00:12

Nå fikk jeg en liten tåre i øyekroken selv!

Jeg skjønner deg veldig godt! Man vil så gjerne hjelpe alle sammen, men man har ikke evner til det... Gleder meg til å se bildene derfra! Hadde også følt meg som en dritt hvis jeg ikke smakte på pølsene og sånt... men man risikerer jo å bli ganske syk hvis man får i seg bakterier man ikke tåler, så jeg skjønner godt at dere lot være... Hadde vært så mye lettere hvis man bare kunne gjort alt man ønsket xD

Høres ut som om undervisningen går greit også :) Tror nok at du kommer til å bli husket som lærern sa :) Du gløder jo av energi og engasjement, og viktigst av alt: Du bryr deg! Hvordan gikk det med gangestafetten forresten?? :D

Savner deg bare mer og mer når jeg leser bloggen din... Syns jeg ser bilen din overalt nå >.< Det er rart å ikke ha sett deg på tre uker nå... Og det er enda tre uker igjen! Det er jo en evighet =(

Ruth M Løken

01.feb.2010 kl.19:26

Det du har gjort mot en av disse mine minste - det har du gjort mot meg, sa Jesus ;-)

Skriv en ny kommentar

madeleinetrandem

madeleinetrandem

21, Moss

Jeg er en liten og energisk jente på 21 år. Bor i moss sammen med min kjære Asbjørn, og studerer i Halden for å bli lærer. Jeg har alltid vært veldig aktiv. Jeg jobber i klesbutikk og har spinningstimer på korpus, i tilleg til at jeg liker fart og spenning som ski, snowboard, wakeboard, sol og sommer, venner, hytteturer og ikke minst å kose meg sammen med verdens beste kjæreste! Må inrømme at jeg ikke er noe fan av blogging, men nå gjør jeg likevel et forsøk, da jeg skal til Malawi i 5 uker, og bl.a. har en svært engasjert mor som til en hver tid lurer på hva jeg gjør ;o)

Kategorier

Arkiv

hits