Jeg har aldri sett så desperate ansikter før! (10/02)

 

I dag fikk jeg skikkelig kjenne det. Fattigdommen. Og det på NÆRT hold!  Så nært som man kan komme. Jeg aner ikke hvordan jeg skal fortelle dette, for det må rett og slett erfares. I dag fikk vi fri fra undervisningen for å bli med Belinda på "Village walking". Hun har vært i Norge tidligere, og hun er veldig opptatt av å hjelpe andre. Hver onsdag går hun rundt i landsbyen ved skolen for å prøve å få familiene til å prioritere at barna deres skal gå på skolen. I dag fikk vi alle være med, og vi hadde med oss flere bæreposer hver oss med klær (har allerede gitt bort det meste av private klær jeg tok med, men Kjølberg skole samlet inn en del vi tok med). Belinda hadde allerede gått en tur i går for å finne de familiene som trengte det mest, og bad de om å samle seg på et sted. Da vi kom dit, satt det ett par gamle damer utenfor ett av husene, og jeg satte ned posene for å begynne å dele ut "voksenklær-posen". Jeg fikk gitt bort ett av skjørtene fra deg, mormor, og tatt et bilde av ho med skjørtet sammen med meg, før det strømmet på med flere som ville ha klær. Doreen stod heldigvis sammen med meg, og jeg skjønte fort at det som stod på bakken, bl.a. veska mi, ikke stod trygt. Etter bare noen sekunder var jeg og  Doreen omringet av både desperate mødre og barn i alle aldre, helt ville etter å få klær. Jeg hadde sortert i gårkveld, slik at jeg kunne gi til de jeg trodde klærne ville passe, men det var helt bortkastet i hvert fall. Særlig damene var helt desperate, nesten sinte, og de kranglet om klærne når jeg eller Doreen prøvde å dele ut. Det ble bare verre og verre, og det samlet seg flere og flere rundt meg. Jeg fikk nesten panikk, det føltes ut som om jeg ble overfalt. Jeg kjente det ble nappet (stjålet) klær mellom beina på meg ut fra posene for hver gang jeg bøyde meg opp, og jeg fikk ikke mer enn tatt plaggene ut av posen før en eller annen rappet det ut av hendene mine. Jeg ble både sjokkert og sint, og spurte Doreen om hun kunne dele ut for meg. Men da var det allerede så mange desperate ansikter rundt oss at uansett hvordan vi gjorde det ble det bare revet ut av hendene våre.

 

Plutselig var det ikke mer klær igjen, og gjengen med mennesker rundt meg forsvant. Jeg stod der alene med en tom pose, og innså at det var sikkert ikke mer en halvparten som hadde fått noe. Uten at jeg viste ordet av det stod jeg der å gråt. Jeg ville ikke gråte så de skulle se det, men det gikk rett og slett ikke an å styre. Det jeg akkurat hadde opplevd var så sterkt å se, at jeg skal love dere at det er noe som går inn på en. Tårene presset frem, og flere stakkarser så forundret på meg og sa "im sorry". Jeg kommer aldri til å glemme  disse ansiktene i en kamp om å bare få en liten trøye!

 

Caroline hadde med en pose med babyklær, men det var kun til helt nyfødte babyer, noe det ikke var noe særlig av der vi delte ut klærne. Men gjett om mødrene oppfattet det! De fulgte med oss hele veien tilbake til skolene i håp om at vi skulle ha mer klær til dem. Stakkars Caroline ville jo ikke gi bort til de som ikke ville få bruk for de, men heldigvis fant vi noen på veien hjem som hun gikk bort og gav bort til. Egentlig mye mer hyggelig å gi bort klær på denne måten, enn når en hel haug med mennesker sloss over hodet på deg for hver eneste stoffbit. Samtidig er jeg glad jeg fikk oppleve dagens situasjon også, noe jeg aldri vil glemme. Og alle de gangene jeg ikke har GIDDI å tatt meg tid til å kjøre med klær som ikke passer meg lengre til en UFF-container, men heller bare kasta de i søpla. HUFF, Madeleine. Aldri igjen!

 

Men, heldigvis har jeg fått opplevd "kles utdeling" på den hyggelig måten også, som da vi var hjemme hos Doreen, og når vi skal hjem til to av de andre lærerne våre i morgen. Hun ene (Edith) var hun som satt på med oss med bussen på mandag for å sjekke kontoen sin, og som jeg gav penger til i tilfelle lønnen hennes ikke hadde kommet. Hun kom å takket meg i dag, for pengene hadde ikke kommet før kl 14 i dag, så hun hadde ikke hatt mat og transport hvis det ikke var for de lusne 500 kwatcha (25 kr) jeg gav henne. Er så deilig følelse å hjelpe til, selv om det er så veldig lite. Jeg har bestemt meg for å støtte Doreen og familien hennes med litt penger noen ganger i året etter at jeg drar hjem til Norge, og fortalte henne det i dag. Hun ble utrolig glad, og sa at hun gledet seg til at jeg skulle komme tilbake og besøke de igjen en gang. Så da må jeg rett og slett det, en gang :)

 

Flere av oss hadde et ønske om å betale skoleplasser for familier som ikke har råd til å sende barna sine på skolen. Men å dra opp penger på det stedet i dag, ville vært galskap. Pengene hadde bare blitt revet i stykker. Derfor samlet vi inn penger da vi kom tilbake, slik at Belinda kunne sørge for at de som trenger det skal få gå på skolen. Jeg betalte for ett år for 6 elever, så håper det kommer til nytte :)

 

Dette har vært en sterk og opplevelsesrik dag. Vi dro på Capital etter Village Walkingen, og det tror jeg vi trengte. Var godt å få luftet tankene litt og tatt et deilig bad!

 

 

 

 

 

5 kommentarer

Helen Skullerud

10.feb.2010 kl.20:43

Utrolig sterkt! Kan jo ikke tenke oss engang hvordan det er, men jeg ser det for meg av det du skriver. Veldig interessant å følge bloggen din.

Ha det fortsatt fint.

Hilsen Helen

Mamma

10.feb.2010 kl.21:09

Hei! :)

Nå sitter jeg (lillesøss) og mor i sofaen og har akkurat lest igjennom innlegget ditt. Mamma begynte med å lese høyt for meg, men jeg måtte straks ta over, da hun begynte å gråte. Hehe.

Det er jo helt sykt hvordan fortvilelse og nød viser seg, ved at de river det ut av henda dine. Er sikkert ikke meningen å være så pågående, men stakkars, når sjansen først byr seg på å få klær, så gjørde nok altfor å få det, selvom de kaster seg over deg.

Tanken om å støtte Doreen og familien hennes støtter vi!

Jeg missunder deg bare ved tanken på at du er solbrent på stumpen! Tror jeg må ta solarium gitt ;p Sola skinte faktisk idag da, var deilig vær, men GUD så kaldt.

Anyway, kos deg videre, vi ringes/skrives! <3

Mor&Maria

Kine Mysen

11.feb.2010 kl.14:44

Hei vennen min <3

Dett er sterke saker madeleine!!! Vet ikke hva jeg skal si jeg... det er nok som du sier noe man bare må oppleve selv for å forstå! Er veldig emosjonelt å lese det du skriver, men å oppleve det må jo være 1000000 ganger sterkere!hmmm... blir tankefull av dette jeg

Nå sitter vi på høyskolen og har forelesning med Frank Stubb:) Er litt rart og ikke ha deg her;) gleder meg til du er hjemme hos oss igjen!!! og nå er det jo ikke så lenge til heller:) da skal vi ta en skikkelig jentekveld!

Vi er så og si ferdige med leiligheta:)begynner å flytte inn i dag eller i morgen tenker jeg. Prøvede å ringe asbjørn på lørdagen tror jeg det var, for å høre hvordan det stor til men han tok ikke telefonen. Har fått med meg at han har fått pratet en del med deg på tlf da, det er jo koselig:)

du får kose deg masse videre!!!

tenker på deg og savner deg masse.

klemmer fra kine

Mormor og Beste

11.feb.2010 kl.18:48

Ja, kjære Madeleine, dette var sterkt å lese og hvor sterkt må det ikke da være å oppleve det slik

du gjør det. Egentlig burde vi alle her oppleve det som du nå gjør, så ble vi litt flinkere til å være

glade og takknemlige for at vi har det så godt. Så fint at du fokuserer på å hjelpe andre. Det var jo fint at skjørtet mitt kunne komme til nytte. I dag har vi vært innom en tur i Skogvn. 10 og fikk en fin stund sammen med mamma og Markus.

Lykke til videre og ha det godt Madeleine, vi tenker på deg.

Klem fra mormor og beste

Marianne G.L.

11.feb.2010 kl.19:30

Utrolig sterkt!

Fikk et lite stikk i hjertet da jeg leste det du skrev her... All den nøden og fortvilelsen.. Å kjempe bare for å få en liten trøye, som du skrev slev... Det er slik nød vi aldri vil kunne forestille oss i et rikt land som Norge, hvor vi flyr rundt og syter over at vi ikke har råd til boblebad og 4sydenturer i året.

Selv de fattige i norge er styrtrike i forhold til familiene i Malawi...

Jeg har en liten gladnyhet til deg da!

Jeg fant julekortet du hadde hengt på døra! Vinden e.l. har nok tatt tak i det, for jeg fant posen ved sykkelen min og kortet under trappa, hehehe. Det var et veldig koselig kort! Og nydelig laget :)

Tusen takke-takk!

Savner deg fremdeles veldig mye... er ikke det samme her uten deg *klem*

Skriv en ny kommentar

madeleinetrandem

madeleinetrandem

21, Moss

Jeg er en liten og energisk jente på 21 år. Bor i moss sammen med min kjære Asbjørn, og studerer i Halden for å bli lærer. Jeg har alltid vært veldig aktiv. Jeg jobber i klesbutikk og har spinningstimer på korpus, i tilleg til at jeg liker fart og spenning som ski, snowboard, wakeboard, sol og sommer, venner, hytteturer og ikke minst å kose meg sammen med verdens beste kjæreste! Må inrømme at jeg ikke er noe fan av blogging, men nå gjør jeg likevel et forsøk, da jeg skal til Malawi i 5 uker, og bl.a. har en svært engasjert mor som til en hver tid lurer på hva jeg gjør ;o)

Kategorier

Arkiv

hits