Siste blogginnlegg her i Malawi: Tårevåt avslutningsseremoni (19/02)

Nå har jeg jaggu vært sløv med å skrive i det siste, men er vel for så vidt et godt tegn! Denne uka har stort sett gått med til avslutninger på de 5 skolene vi har vært på. Mandag var siste "vanlige" dag i praksis, og vi brukte den til å øve til avslutningen. Jeg fikk også bli med hjem, nok en gang, til Doreen, fordi jeg ville møte mannen hennes også. Jeg har nemlig bestemt meg, med litt hjelp fra mor og far, for å støtte denne familien videre fremover, og syntes det er hyggelig å ha møtt hele familien. Jeg SKAL tilbake en vakker dag, så da blir det moro å se om det har skjedd noe! På ettermiddagen skulle vi egentlig på Capital for å sole oss litt og skrive taler til avslutningene, men SELVFØLGELIG har det bare vært regn og gråe skyer en hel uke! Æsj og Isj, jeg som hadde gledet meg til å komme hjem fin og brun!

 

På tirsdag var den første dagen med avslutninger, da vi var på Chatuwa og Bambino. Det kom en tåre eller to, men avslutningene på onsdag tok kaka. Først (heldigvis) var vi på Chinsapo, og Kristine og Caroline fikk nydelige taler, gaver og mye stilig dansing til ære for dem. Caroline stakkars gråt så mye at Kristine måtte holde hennes tale også. Følelsene er på plass, og de må ut, sånn er det bare med noen av oss:) Og der hører jeg hjemme for å si det sånn. Etter Chinsapo dro vi til Chankandwe, skolen jeg og Stine har vært på i praksis, sammen med noen av førskolestudentene som har vært to uker der og to på Bambino. Vi fremførte det vi brukte forrige uke til å øve på, og vi startet med dansen. Jeg lærte Afrodans da jeg gikk musikklinja, så det var en av dansene vi fremførte. Men først danset vi tradisjonell malawisk dans, slik at vi viser at vi kan lære fra hverandre. Elevene var kjempeflinke, og dere kan glede dere til å se det på film:) Deretter sang vi Lean on me, og de sang veldig nydelig. Kommer alltid til å tenke på de hver gang jeg hører den sangen!

 

Etter litt mer dansing (en afrikans dans der de ønsket oss god tur hjem), skulle vi studentene holde tale. Stine takket til skolen og rektor for at vi hadde blitt tatt så godt i mot, og jeg takket spesielt til de vi hadde hatt med å gjøre; De fem lærerne på trinn 7 og så klart alle elevene der. Jeg sa at jeg på vegne av alle jentene trodde jeg med sikkerhet kunne si at denne perioden har vært en av de beste erfaringene vi noen gang har hatt, og takket for at de har vært en så stor den av den. Videre takket jeg for måten de har inkludert oss på, tatt oss med rundt, hjem til seg, og gitt oss sjansen til å bli kjent med den afrikanske kulturen og de fantastiske menneskene de er. Sist men ikke minst, takket jeg også for at de har akseptert og respektert oss for den vi er og den kulturen vi har. Jeg avsluttet med at vi aldri vil glemme dette oppholdet, at vi vil savne de masse og at de alltid vil ha en spesiell plass i våre hjerter!

 

Jeg fikk ikke sagt mer enn en setning før jeg kjente klumpen i halsen og tårene begynte å trille. Jeg fortsatte til tross for en kvelende gråt, men det hjalp ikke mye når jeg så tårene i øynene på flere av elevene og lærerne. Det er faktisk første gang jeg har sett her nede, så jeg tror ikke det er like "normalt" å gråte offisielt her nede. Vi kom oss alle gjennom talene våre, før vi avsluttet med at alle 12 jentene kom opp og sang for dem. Vi sang tostemt alle fugler, historien om de tre små fisk (med bevegelser som slo ann blant publikum) og til sist" heal the world", som var meget stemningsfullt og som flere ble med å synge på. Til slutt kom alle elevene i 7 klasse opp og sang en nydelig "hadesang" med en tekst som noe sånt som "bye bye, but not forever, i hope one day we'll meet again" mens de vinket. Jeg satt der på stolen og hiksta, og fikk øye på flere av elevene som det trilla store krokodilletårer nedover kinnet på. De nynna et vers, mens Doreen på en poetisk måte sa hvor fint det hadde vært å ha oss der og at de alle ville savne oss. Så kom det to elever sammen med Doreen gående bortover mot oss mens  de fortsatte å synge, med gaver til oss. Vi fikk to omslagsskjørt hver oss, noe så snilt! Huff, blir så feil at de skal bruke pengene sine på gaver når de ikke har råd til mat til seg selv engang? Jeg og Stine hadde laget kjempefine kort til alle lærerne våre, og en "godteribøtte" til hver av dem. De fortsatte å synge, og jeg og Stine begynte å klemme elevene. Flere og flere begynte å gråte, og jeg må si at selv om de er rundt 300 stk, har jeg blitt utrolig knyttet til dem, og kommer virkelig til å savne de! Jeg har aldri møtt et så imøtekommende, ærlig og nydelig folkeslag noen gang!

 

I går var vi på åpningen av en flerbrukshall (slags gymsal) på minjekondo skolen, en hall som er blitt bygd opp pga støtte fra Norge. Utdanningsministeren var der, noe de syntes var veldig stort. Vi satt inni et telt, pyntet med ballonger og blomster, mens resten av skolen satt rundt på bakken. Det var akrobatikk, dansing og taler, og et fint, men LANG opplegg. Vi hadde nemlig fått beskjed om at det startet kl 9, men utdanningsministeren kom ikke før kl 12, da vi egentlig skulle vært ferdig. Så det ble MYE venting, og så vi kom oss ikke av gårde til Lake Malawi før langt ut på ettermiddagem. Det var synd vi mistet så mye av dagen, men overskyet var det uansett, så vi får heller være glad for at været var behagelig for alle som holdt taler og underholdt :)

 

Vi hadde riktignok en koselig kveld på Lake Malawi (Jeg, Stine, Helen og Elise sammen med Wenche, Merethe og Johnny fra Kjølberg skole) der vi spiste god mat og spilte litt alias, før vi gikk og la oss i prinsesse sengene. De var så utrolig myke og deilige, vi hadde ordentlige puter og dyner, i motsetning til de på Korea Garden. Der er det laken til dyne, puter så harde at jeg like godt kunne ha brukt en bok, og senga er så hard at jeg får vondt i hoftebenet mitt av å ligge på siden. Så jeg tror jeg aldri har sovet så godt her nede som jeg gjorde i natt:) Jeg hadde satt på vekkeklokka kl 7, i håp om å kunne legge meg ut i sola. JA, jeg var desperat, vi har jo ikke sett sola på en uke, og dette er siste dagen her! Men neida, det pøsa ned. Vi sov videre, og satt klare til en nydelig frokost kl 9. Vi var alle skuffet over været, og bestemte oss for å likegodt reise hjemover igjen. Da vi møttes i resepsjonen kl 11, ble jeg svært optimistisk da jeg så vidt kunne skimte sola gjennom skyene. Jeg overtalte de andre til å bare vente litt og se, og takk Gud for det, for 30 minutter senere lå vi alle på solsengene på stranda. Riktignok regnet det mens vi venta på den blåe himmelen, men det var verdt det. Det tok ikke lang tid før himmelen var blå, og Madeleine var innsmurt i sololje. Jeg kom fort til fornuft, og smurte meg isteden, da sola er rimelig sterk her nede (noe jeg kjenner når jeg rynker på nesa nå!). Jeg var den eneste som bada i vannet, noe ingen av de andre hadde planer om i det hele tatt. Der kan det nemlig være parasitter, sånne små ormer som kryper inn under huden og spiser deg opp innvendig, så vi får krysse fingrene for at jeg slipper de;) (Sorry Mamma, kunne ikke la være!). Vi fikk nesten to timer i sola, før vi spiste og dro hjemover igjen, da vi skulle rekke å hente de skreddersydde kjolene våre før middagen på Korea Garden.

 

Dette blir nok mitt siste innlegg før jeg er hjemme igjen. Vi drar jo i morgen tidlig, før vi ankommer Gardemoen søndagsmorgen kl 9. Jeg kan nesten ikke vente med å løpe i armene på deg, Asbjørn <3 Blir kjempe kos å se dere igjen alle sammen! Nå skal jeg sette i gang med å pakke, før jeg tar min siste prinsessesøvn her på Korea Garden. Natta menneskene mine <3

3 kommentarer

Marianne G.L.

19.feb.2010 kl.22:17

Åh, så trist å måtte ta farvel slik, men det hørtes veldig flott ut! Med dans og utenriksminister og greier! Og det var morsomt å høre at dere fremførte "alle fugler". Det er en sang vi ikke tenker så mye på i Norge, men det er jo tross alt en av de mest brukte sangene våre, og den er flott å fremføre for de som ikke har hørt den før :D

Gleder meg til å se deg igjen, jenta mi! :D

God tur hjem!

Mormor og Beste

19.feb.2010 kl.22:30

Kjære Madeleine!

Ja tenk - nå er fem uker gått siden du reiste til Malawi. Fem begivenhetsrike uker som gir deg minner for livet og lyst til komme tilbake til menneskene dernede. Det ble nok en avslutning med mange følelser i sving, og vi ser deg for oss når du holder en sikkert veldig god avskjedstale

og tårene spretter. Og så fikk du med deg en svømmetur i Malawisjøen og litt sol også før dere

starter på reisen hjem. Vi gleder oss til å møtes igjen! Ha en riktig god reise hjem til Norge, nå er det mange som venter på deg. Ha det godt!

Beste hilsen og klem fra mormor og beste

pappa

20.feb.2010 kl.01:43

Hei Madeleine!

Vi gleder oss til å se deg igjen. Ser deg og Asbjørn på søndag (og bildene). God tur hjem!

Pappa

Skriv en ny kommentar

madeleinetrandem

madeleinetrandem

21, Moss

Jeg er en liten og energisk jente på 21 år. Bor i moss sammen med min kjære Asbjørn, og studerer i Halden for å bli lærer. Jeg har alltid vært veldig aktiv. Jeg jobber i klesbutikk og har spinningstimer på korpus, i tilleg til at jeg liker fart og spenning som ski, snowboard, wakeboard, sol og sommer, venner, hytteturer og ikke minst å kose meg sammen med verdens beste kjæreste! Må inrømme at jeg ikke er noe fan av blogging, men nå gjør jeg likevel et forsøk, da jeg skal til Malawi i 5 uker, og bl.a. har en svært engasjert mor som til en hver tid lurer på hva jeg gjør ;o)

Kategorier

Arkiv

hits